Abstract
LK20 pålegger samfunnsfaglærere i grunnskolen å inkludere kunnskaper om 22. juli 2011 i undervisningen. Flere lærebokforfattere har derfor behandlet tematikken i både nye og reviderte samfunnsfaglige lærebøker, både for grunnskolen og for videregående. Ettersom forskning i stor grad viser at læreboka fortsatt står sterkt i det norske klasserommet (Koritzinsky, 2020; Selander & Skjelbred, 2004; Skjelbred, Solstad & Aamotsbakken, 2005; Skrunes, 2010), er det rimelig å anta at denne vil bli benyttet i kunnskapsformidlingen mellom lærere og elever. Med bakgrunn i konkretiseringen av 22. juli-terroren som tema for undervisning, og lærebokas solide posisjon i skolen, har jeg i denne oppgaven tatt for meg følgende problemstilling: Hvilke fortellinger om 22. juli 2011 kommer til uttrykk i fem samfunnsfaglige lærebøker? Problemstillingen besvares ved hjelp av kvalitative data, hovedsakelig i form av tekst. Materialet analyseres gjennom en delvis teoridrevet innholdsanalyse, hvor jeg både har benyttet et bestemt teoretisk rammeverk som utgangspunkt for analysen, men også utvidet rammen gjennom mine personlige tolkninger og betraktninger. Mine hovedfunn viser at professoren Claudia Lenz’ (2018) demokratifortelling og kjærlighetsfortelling om 22. juli 2011 er dominerende i utvalgte lærebøker. Demokratifortellingen tematiserer at terroren var et direkte angrep på demokratiet, og at nasjonens motsvar skal være en styrking av demokratiske prinsipper og verdier. Kjærlighetsfortellingens kjerne er at gjerningsmannens hat skal møtes med kjærlighet. Videre har jeg identifisert Lenz’ (2018) mangfoldsfortelling, hvor kjernen kan sies å være at terroren var et angrep på det flerkulturelle Norge og dets støttespillere. Også beredskapsfortellingen, som vektlegger sviktende beredskap, kan skimtes i én av lærebøkene. Mens Lenz’ (2018) fortellinger om terroren kan sies å bære preg av å være samfunnsorienterte, har jeg videre forsøkt å supplere hennes teori med ytterligere to fortellinger, som hovedsakelig kan sies å være individorienterte: fortellingen om gjerningsmannen, samt fortellingen om terrorens ofre og overlevende. Avslutningsvis diskuterer jeg hvorvidt de ulike fortellingene bærer preg av harmoni og/eller konflikt. Min konklusjon er hovedsakelig at de individorienterte fortellingene bør vies større plass i fremtidige lærebøker og i undervisning om 22. juli. Dette er fordi disse bidrar til å forklare hva som hendte den 22. juli 2011 på en annen måte enn hva de samfunnsorienterte fortellingene gjør.