| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven i samfunnsfagdidaktikk undersøkes hva som kjennetegner skriving i fellesfaget samfunnskunnskap, og hvilket formål lærere tillegger skrivingen i faget. Studien bygger på et kvalitativt forskningsdesign der det er gjennomført semistrukturerte intervjuer med fire samfunnskunnskapslærere på en skole som over flere år har jobbet med skriving i alle fag. Funnene diskuteres i lys av tidligere skriveforskning og overordnede perspektiver på samfunnsfagene, herunder Christensens (2015) beskrivelse av samfunnsfagets kjennetegn, Sandahls (2015) fagspesifikke tenkemåter og Børhaugs (2005) perspektiver på fagets formål. Analysen viser at lærerne uttrykker usikkerhet angående hva som kjennetegner skriving i samfunnskunnskap og om skrivingen skiller seg fra andre fag. Lærerne beskriver likevel flere trekk ved samfunnsfaglig skriving. Beskrivelsene er jevnt over ganske like, noe som kan tyde på en taus, felles forståelse av skriving i faget. Lærerne mener at å kunne redegjøre ikke er nok, elevene må også anvende kunnskaper, drøfte, analysere, vurdere og reflektere. Også når det gjelder skriving er høyere ordens tenkning viktig i faget (Sandahl, 2015). Redegjørelse ses som en del av forarbeidet til høyere ordens tenkning, men i kontrast til etablerte forståelser av Blooms taksonomi forstås ikke progresjon som «trappetrinn» som enten mestres eller ikke (Case, 2015), men tar heller form som en spiral hvor man kan drøfte og redegjøre på flere nivåer (Børhaug, 2015). Et annet funn er at lærerne verdsetter selvstendighet, men at problemstillinger må tilnærmes på en balansert måte gjennom nyansert språk, samt faglig og kildebasert argumentasjon. Lærernes beskrivelser kan knyttes til de samfunnsvitenskapelige disiplinfagenes kunnskaper og metoder, som ifølge Christensen (2015) kjennetegner faget. Lærerne hevder at skriving er et nyttig læringsverktøy som åpner for grundig refleksjon, nyanseringer og kritisk tenkning, noe de mener er viktig i samfunnskunnskap. Skrivingen ses dermed i et danningsperspektiv (Børhaug, 2005). Kompetansemålenes manglende signaler om skriving og fagets muntlige eksamensform kan imidlertid begrense skrivingen. Samtidig beskrives skriftlige vurderinger som lett, trygt og arbeidsbesparende i møte med en omfattende læreplan, tidspress og vurderingskrav. Skriving forstås primært som et verktøy i klasserommet, men samfunnsfaglige skriveferdigheter omtales også som ressurs i fremtidig utdanning og arbeidsliv, og ses dermed i et nytteperspektiv (Børhaug, 2005). Et mindretall av lærerne knytter skriving i samfunnskunnskap til demokratisk medborgerskap (Berge, 2005), og denne begrunnelsen fremstår underordnet skriving som verktøy og pragmatisk løsning. | nob |