Norskfagets bidrag til folkehelse og livsmestring gjennom skjønnlitteratur

Abstract

Denne studien tar for seg et undervisningsopplegg i norsk om et utdrag av Amalie Skrams «Forrådt» (1892) og samtidsnovellen «Bootylicious» (2009) av Anna Bache-Wiig. Begge tekstene omhandler ung kjærlighet og kjærlighetssorg. Læreren knytter tekstene opp mot det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring og bruker litterære samtaler som en arbeidsmåte som gir elevene mulighet til å utforske tekstene. Jeg observerte øktene og intervjuet læreren, samt en gruppe på seks elever fra klassen. Jeg intervjuet også en annen norsklærer på skolen, som hadde gjennomført et lignende opplegg. I studien har jeg overordnet undersøkt hvordan man som norsklærer kan belyse folkehelse og livsmestring gjennom litteraturundervisning. I tillegg utforsker jeg hvordan litterære samtaler fungerer fysisk kontra digitalt, hvordan elevenes empati kommer til uttrykk i møte med litteratur, hva som gjør skjønnlitteratur egnet til å belyse folkehelse og livsmestring. Gjennom analyse av observasjonsdata og intervjuer med lærere og elever, har jeg funnet at litterære samtaler ofte kan fungere bedre som arbeidsmåte i fysisk kontra digital undervisning. Dette er ettersom samtalene ofte blir mindre dynamiske når de er digitale. Jeg har funnet at elevenes empati kommer til uttrykk i møte med tekstene på forskjellige måter. I samtidsnovellen dømmer de en av de fiktive karakterene for å være en dårlig venn. I tillegg føler de med «Ory» i «Forrådt» og synes synd på henne. Skjønnlitteraturen kan være egnet for å belyse folkehelse og livsmestring ettersom elevene kan gå inn i rollen som det Martha Nussbaum kaller «judicious spectator». Skjønnlitteratur gir elevene muligheten til å snakke om vanskelige tema, som de kanskje føler på selv, gjennom fiktive personer og situasjoner.