| dc.description.abstract | Latjo drom er utstillingen om romanifolkets/taternes kultur og historie. Den åpnet i 2006, og er en permanent utstilling ved Glomdalsmuseet i Elverum, midt i et av romanifolkets kjerneområder. Romanifolket/taterne, også kalt de reisende, er en av de nasjonale minoritetene i Norge. I flere hundre år har storsamfunnet utsatt denne gruppen for diskriminering og stigmatisering. Norske myndigheter vedtok lover som ga hjemmel til å utføre grove overgrep som internering, assimilering og tvangssterilisering langt opp mot vår tid. Da arbeidet med å dokumentere og formidle taterkulturen startet på 1990-tallet var det bare et par tiår siden tiltakene mot romanifolket offisielt ble avsluttet. I løpet av et par tiår gikk altså de reisendes kultur fra å være forsøksvis utryddet til å bli et museumsobjekt. I min oppgave har jeg valgt å se på hvilke kulturtrekk som representerer romanikulturen i Latjo drom. Videre har jeg intervjuet informanter fra de reisende om hvordan de responderer på denne representasjonen. Hvordan synes de at en museumsutstilling fungerer som forsoningstiltak? I lys av begrepene contact zone («kontaktsone») og recognition («anerkjennelse») har jeg undersøkt Latjo drom som forsoningsprosjekt. Jeg går inn i betydningen av det å vise omsorg og å lytte i en slik prosess. Gjennom samtaler med informanter avdekker jeg nyanser av tillitt, skepsis og behovet for å fortelle og medvirke. I en reisende kultur som romanifolkets står den immaterielle kulturarven sterkt. Livet på reise tillot ikke mange fysiske eiendeler. Informantene mine vektlegger kunnskapen og tradisjonene som mennesker selv bærer i seg som svært viktig for dem. Når Latjo drom nå har gjennomført sine femten første år, bør den immaterielle kulturen løftes fram i enda større grad. Slik kan utstillingen fortsette å aktualiseres for framtidens publikum, og bidra til at taternes kultur fornyes og forvaltes, slik at den kan være bærekraftig i generasjoner framover. | nob |