Abstract
Sansene er det primære redskapet vi bruker for å tilegne oss informasjon om verden rundt oss. Det er gjennom å se, høre, berøre, lukte og smake at vi tar inn, tolker og reagerer på omgivelsene våre, slik at vi kan engasjere oss i omverdenen og lære og nyte av de inntrykkene vi tar inn. I denne oppgaven skal jeg se nærmere på berøring. Berøring har i lang tid vært svært ekskludert fra utstillingsrommet, men ser i nyere tid en tendens til å vende tilbake. I lys av dette er det svært aktuelt å se nærmere på hvordan berøring kan inkorporeres i en kulturhistorisk museumsutstilling. Problemstillingen jeg besvarer i denne oppgaven er: hvilke funksjoner og verdier kan berøring ha i en kulturhistorisk museumsutstilling? For å besvare denne problemstillingen har jeg brukt en case-study; analyse av utstillingen Følelser i antikken og Det gamle Egypt ved Historisk museum i Oslo, hvor publikum får fysisk berøre et utvalg av gjenstandene fra museets antikke samling. Dette er ikke blitt gjort i nyere tid, om i det hele tatt. Jeg har funnet at berøring kan holde sentrale funksjoner i å skape nærgående og intime møter mellom publikum og gjenstander, og være et svært effektfullt verktøy for sosialisering og engasjering rundt utstillinger, historiske tema og materiell kulturarv. Når det derimot kommer til de to sentrale målsetningene for kulturhistoriske museum, empatisk innlevelse i fortiden og pedagogisk læring av kulturhistorie, må berøringen kontekstualiseres godt nok for å spille sentrale roller. På egen hånd er ikke informasjonen berøringen gir tilstrekkelig for å gi forståelse og innsikt i kulturhistorie, men det er svært attraktivt å vurdere hvordan den kan inspirere et publikum til å oppsøke og investere i å lære om de historiske temaene de har kommet i fysisk kontakt med. Nøyaktig hvordan dette kan gjøres må det forskes videre på, som er svært aktuelt om berøringssansen i framtiden skal ta en mer sentral plass i utstillingsmediet.