| dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg den britiske filosofen Herbert Spencers bok om oppdragelse Education: Intellectual, Moral, and Physical (på norsk: Oppdragelse), og resepsjonen av den i Norge på slutten av 1800-tallet. Dette i kontekst av den svekkende bruken av fysisk avstraffelse i samfunnet på denne tiden, og den begynnende debatten om fysisk avstraffelse i den norske skolen. Spencer forfektet et syn på visse kunnskaper som naturvitenskapen som overordnet andre kunnskaper, som for eksempel språkfag. Han ønsket å organisere skoleundervisningen etter dette synet. Ifølge Spencers oppdragelsesteori skal barnet ikke «straffes», men heller opplevde de negative konsekvensene av sine handlinger. Dvs. at foreldre skal gripe inn i så liten grad det er mulig, og i de tilfellene der de må blande seg inn, burde straffen reflektere handlingen, for eksempel ved å nekte et barn som ikke har ryddet opp lekene sine å få leke med dem igjen. En stor del av Spencers oppdragelsessyn går ut på å forberede barnet på å bli en ansvarlig samfunnsborger. Han argumenterte for ideene sine ut fra et utilitaristisk, liberalistisk og sosialdarwinistisk grunnlag. Den norske resepsjonen ble særlig formulert av forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, teologen Christian A. Bugge, pedagogen Matias Skard og høyrepolitikeren Nils Hertzberg. Spencer fikk en betydelig innflytelse på Bjørnson, som tok til seg ideene hans og presenterte dem i positive trekk i fortellingen «Støv» (1882) og romanen Det flager i byen og på havnen (1884). De tre andre var mer kritiske. Christian A. Bugges Spencers opdragelseslære: En fremstilling og en bedømmelse (1889) kritiserer religionens manglende rolle og forsvarer den «kunstige» straffen Spencer angriper. Matias Skards Om Herbert Spencers opdragelsestanker: Gjengivelse og kritik (1890) forsvarer også religionens rolle som det moralske fundamentet i oppdragelsen, og kritiserer Spencer for å kun fokusere på det negative barn gjør, i stedet for å gi positiv veiledning. Niels Hertzbergs artikkel «Om Herbert Spencers Opdragelseslære» (1892) er også kritisk til religionens manglende rolle i den naturalistiske oppdragelsen, og argumenterer imot Spencers utilitaristiske ideer om moral. I likhet med de andre kritikerne mente Hertzberg at den naturalistiske oppdragelsens reaksjon mot alvorlige ugjerninger ikke var tilstrekkelig nok, og han argumenterer for fysisk avstraffelse som en forsvarlig straffeteknikk. De tre norske kritikerne deler altså synet på religionen som en nødvendig bestanddel i oppdragelsen, og anerkjenner i litt ulik grad den fysiske straffens nødvendighet i oppdragelsen. | nob |