Hvem er «vi» i en krise? En komparativ retorisk analyse av de epideiktiske funksjonenes rolle i skandinavisk kriseretorikk under koronapandemien våren 2020.

Abstract

I denne masteroppgaven vil jeg presentere en komparativ analyse av pressekonferansetaler avholdt av de skandinaviske statsministerne Erna Solberg, Mette Frederiksen og Stefan Löfven under oppstarten av koronapandemien våren 2020. I talene informerer statsministerne om smittetall, tiltak og om økonomiske kompensasjoner, men talene inviterer også til felles kriseforståelse, og både henvender seg til fellesskapet og karakteriserer det. På den måten kan talene også leses som epideiktiske. For å forstå den epideiktiske påvirkningen i en tale, må man lese talene som epideiktiske. Derfor vil analysen ha sitt utgangspunkt i moderne teorier om epideiktisk retorikk. I analysen spør jeg om hvilken rolle epideiktisk retorikk tjener i de skandinaviske statsministernes pressekonferansetaler. Jeg spør også om hvordan talene bidrar til å etablere en felles kriseforståelse, og til å styrke følelsen av et nasjonalt fellesskap under pandemien. For å svare på disse spørsmålene, vil jeg gjøre en komparativ analyse av talene forankret i Celeste M. Condits teori om epideiktisk påvirkning, og teorier om konstitutiv retorikk. Metoden muliggjør en epideiktisk lesning av talene, og hjelper med å synliggjøre talenes skapende og samlende funksjoner. Masteroppgaven arbeider ut ifra et historisk sjeldent utgangspunkt for en komparativ analyse av kriseretorikk, der krisen det kommuniseres om i de tre statsministernes taler er den samme. Analysen vil vise at de tre skandinaviske statsministerne i ulik grad tyr til det epideiktiske i sine taler, at det epideiktiske spiller en rolle når det gjelder å skape og invitere til kriseforståelse, og at kriseforståelsen forbindes til det nasjonale selvbildet. Mer spesifikt viser analysen at den norske statsministeren inviterer til en forståelse av krisen som en positiv fellesskapsøvelse, mens Frederiksen og Löfven på hver sin måte forankrer den ønskede mobiliseringen til pliktfølelse og samvittighet. Den komparative analysen vil gi ny innsikt for hvilken rolle epideiktisk retorikk spiller i kriseretorikk, og for hvilken rolle krisens karakter spiller for valg av retorisk taleform. Analysen viser også hvordan kriseretorikken bidrar til å styrke følelsen av et nasjonalt fellesskap, og forsøker å synliggjøre de forståelsene av fellesskapet som foreligger i talene: Hvem «vi» er i de tre skandinaviske landene under koronapandemien.