Konfliktens anatomi : Hytteforbudet i et ruralkriminologisk perspektiv

Abstract

For å hindre smittespredning til distriktene og overbelastning av lokale helsevesen ble «hytteforbudet» vedtatt mars 2020. Overtredelse var straffbart med bøter og fengsel inntil 6 måneder. «Hyttefolk» var på nasjonalt plan en omdiskutert gruppe i pandemiens tidlige fase. Som gruppe ble de som brøt forbudet møtt med motstand både lokalt samt i redaksjonelle og sosiale medier. Flere ytet også selv motstand mot dem som forsøkte å hindre dem fra å oppholde seg i sine fritidsboliger. Gjennom intervjuer med syv «hyttefolk» og fem lokalinnbyggere i fire norske «hyttekommuner» analyseres hytteforbudkonfliktens anatomiske oppbygging i et ruralkriminologisk perspektiv. Klassiske kriminologiske teorier om stigmatisering, relativ belastning og borgervern anvendes for å undersøke på hvilke måter det klassiske begrepsapparatet er relevant for rurale kontekster. Analysekapitlene går kronologisk og anatomisk gjennom konfliktens eskalasjonsmomenter. Oppgavens funn er at konfliktene som hytteforbudet utløste var et uttrykk for spenninger som lenge har ligget latent mellom byfolk og bygdefolk. Hytteforbudet satte gruppenes økonomiske bånd midlertidig på pause, slik at disse spenningene fikk uttrykkes. Stigmatiseringsteori forklarer i stor grad hvordan «hyttefolk» opplevde sin synlighet, hva som kjennetegnet stigmaet deres, hvilke tiltak de tok for ikke å avsløres, og hvordan det påvirket deres selvoppfatning og atferd. I analyse skilles det mellom fysisk synlighet, digital synlighet og fornemmelse av å være synlig uten at informantene vet om det stemmer. Borgervernteori belyser lokalinnbyggeres organiserte motstand mot «hyttefolk». Borgervernet var et svar på at lokalinnbyggere opplevde at lokale myndigheter ikke gjorde nok for å stanse tilreisende «hyttefolk», og ble uttrykt i varsling av hvilke hytter det var folk i, konfrontasjoner, trusler, og veisperringer. For at dette teoretiske apparatet skal være egnet for rurale kontekster, hvor myndighetspersoner er tett knyttet til lokalt samtaleklima, foreslås endringer i skillet mellom «autonome» og «ansvarlige» borgerverndeltakere. De klassiske teoriene suppleres med liminalitet- og autoktonibegrep underveis for å analysere tidens (liminalitet) og stedets (autoktoni) betydning. I diskusjon knyttes funnene til større bygd/by-problematikk og til ruralkriminologisk utvikling. Et hovedfunn i forskningsøyemed er at retten til å tilhøre er et sentralt konfliktelement i bygd/by-forholdet, og at dette forsterkes i krisetid. Prosjektet er et utforskende bidrag til det ruralkriminologiske feltet.

As an early preventative measure to reduce the spread of the Corona virus and pressure on health services, individuals with secondary homes were banned by Norwegian Emergency law in March and April of 2020 from staying overnight (“hytteforbudet”). Subsequent breaches of the ban were punishable with fees and a maximum penalty of up to 6 months prison. In the early phases of the pandemic, those who breached the ban (cabin owners/hyttefolk) were subject to national debate. They were met with resistance locally and there was debate in editorial and social medias, while in some cases cabin owners resisted attempts to be removed from their cabins. Within a perspective of Rural Criminology, the anatomy of this conflict is analysed through interviews with seven cabin owners and five residents of four Norwegian municipalities. Classical criminological theories of stigma, relative deprivation and vigilantism are used to analyse the extent to which classical theory is useful in rural contexts. The analysis consists of a chronological and anatomical review of the conflict’s moments of escalation. Among the early findings is that the conflict had roots in latent tensions between city people and countryside people. The cabin ban temporarily paused the financial interdependence between the groups, allowing for tensions to be expressed. Stigma theory explains in large part how the cabin owners experienced their visibility; which traits exhibited their otherness; which measures they took in order to avoid detection; and how this affected their self-perception and behaviour. Physical visibility, online visibility and sensing visibility without knowing if they are being watched is analysed separately. Theory of vigilantism is applied to local resistance, which was expressed through alerting other residents about which cabins occupied people as well as confrontations, threats and road blocks. A change to the distinctions between autonomous and responsible vigilantism is suggested for this framework to fit rural contexts. Additionally, the concepts of liminality and autochthony are supplied to further analyse the relevance of time (liminality) and space (autochthony) in conflict. The findings are tied to broader rural-city discussions. A main finding in the study is that the right to belong is a central domain of conflict in rural-city relationships. This notion is amplified in times of perceived crisis. This project is an investigative contribution to the field of Rural Criminology.