| dc.description.abstract | Det er godt dokumentert at en stor andel av fengselsbefolkningen preges av ulike lidelser. Flere studier viser at en overvekt av innsatte i norske fengsler hadde et daglig bruk av rusmidler før innsettelse, at mange har kroniske og psykiske lidelser, samt en opphopning av levekårsproblemer. Med dagens fengselspolitikk foregår det både straff og rehabilitering i norske fengsler, men dersom kriminalomsorgen ikke kan tilby et godt nok behandlingsopplegg til den enkelte, skal behandlingen i hovedsak foregå i behandlingsinstitusjoner utenfor fengselet. Ved å flytte behandlingen ut av selve fengselet og inn i velegnede behandlingsinstitusjoner, kan den domfelte få hjelp til å mestre en hverdag uten rus, samt få behandling for faktorer som kan medvirke til kriminalitet. Dette faller inn under straffegjennomføringsloven §12, noe som innebærer at hele eller deler av fengselsdommen kan sones i behandlingsinstitusjon utenfor fengsel. Et slikt opphold er aktuelt dersom domfelte har behov for behandling for å kunne fungere sosialt og lovlydig etter løslatelse. Soningsformen trekkes stadig frem som et kriminalitetsforebyggende alternativ til fengsel, og kan omtales som et satsningsområde de siste årene. På bakgrunn av dette tar oppgaven sikte på å belyse fenomenet §12-soning på et overordnet nivå. Oppgaven går spesielt inn på hvor mange som har blitt overført til §12, lengden på oppholdene og hvilke prinsipper som er fremtredende i behandlingen av domfelte med ulike lidelser. Samtidig undersøkes det hvordan disse personene omtales og beskrives i et utvalg av offentlige dokumenter. Det overordnede spørsmålet som stilles i denne oppgaven er hvordan forholdet mellom formål og praksis i forbindelse med §12-ordningen er. For å besvare dette har jeg benyttet to ulike metoder – kvalitativ dokumentanalyse og deskriptiv statistikk. Dette har resultert i en stor mengde empiri, noe som har lagt grunnlaget for oppgavens analyse og diskusjon. Det sentrale i denne oppgaven er idealer og realiteter knyttet til bruken av §12 og verdier knyttet til behandling innenfor straffekontekst. Funnene viser at praksis ikke nødvendigvis stemmer overens med de uttalte formålene knyttet til bruken av §12. Det påpekes at politisk satsning, lovendringer og/eller økonomisk styrking av ordningen medfører tilsiktede virkninger de påfølgende årene, men at avstanden mellom formål og praksis øker dersom tiltak ikke følges opp. I tillegg viser funnene til sprikende beskrivelser av målgruppen for §12-soning, der de omtales som både selvstendige aktører i eget liv og som syke subjekter med behov for tilrettelegging og hjelp. Samtidig kommer det tydelig frem at prinsipper for behandling innenfor straffekontekst preges av empowerment som metode og mål. Mine funn viser imidlertid også at innslag av overvåkning og kontroll i en rehabiliterende sfære kan utfordre prinsippene om empowerment. Oppgaven diskuterer dermed rettens virkninger, skapelsen av rettslige subjekter og hvorvidt behandling innenfor straffekontekst preges av empowerment eller en form for disiplinær makt. | nob |