| dc.description.abstract | Det humanistiske miljøet som mellom 1548 og 1613 fantes på Østlandet i Norge har i en noe sporadisk historiografisk tradisjon blitt behandlet på svært varierende premisser. I kirkehistorisk sammenheng har humanistene ofte fått rollen som regimekritiske og kryptokatolske motreformatorer. I kulturhistoriske undersøkelser har de fortrinnsvis blitt ansett som humanister, og dernest som geistlige. Gjennom å analysere de humanistiske uttrykkene i oslohumanistenes virke, viser jeg at begge disse fortellingene er unøyaktige fremstillinger av et dynamisk og mangefasettert miljø. I en tredelt analyse undersøker jeg humanistenes utdanning, skolevirksomhet og dannelsessyn, dedikasjonsmønsteret i deres utgivelser, og deres geistlige virke i lys av samtidens kulturelle og kirkepolitiske bevegelser. Jeg viser at mens miljøets første og andre generasjon virket i tråd med den klassisistiske, philippiske humanismen de møtte ved universitetene i København, Rostock og Wittenberg, ser miljøets tredje generasjon ut til å ha vært preget av det jesuittiske utdanningsidealets realistiske borgerhumanisme. Utfra en analyse av dedikasjonene i oslohumanistenes utgitte verk mellom 1574 og 1607, argumenterer jeg for at de bærer preg av spennet mellom en klassisistisk-humanistisk selvutforming basert på et ideal om etos, og en makttilpasset selviscenesettelse i oslohumanistenes tiltale av politiske autoriteter. Variasjonen i kristenhumanistiske interesser som kommer til uttrykk i humanistenes geistlige tekster, vitner om fragmenteringen i senrenessansens humanistiske program. Mens miljøets første og andre generasjon i sin teologiske tekstproduksjon forente noe i retning av en sen-erasmisk kristenhumanisme med en philippisk teologi, kan det se ut til at humanismen blant miljøets jesuitt-utdannede prester artet seg som et retorisk grep i deres thomistiske teologi. De første oslohumanistene holdt sin klassisistiske, humanistiske interesse nokså adskilt fra sine geistlige embeter. Humanismen fikk derimot en praktisk samfunnsrolle å spille i jesuittenes motreformatoriske misjonsprosjekt, noe det kan se ut til at oslohumanistenes tredje generasjon bærer preg av. Domfellingen i Gjerpen i 1613 markerer miljøets oppløsning. Den kan ikke fortrinnsvis tilskrives en holdningsendring fra myndighetene, men snarere en reaksjon på den naturlige utviklingen i et intellektuelt miljø i det etter-reformatoriske Norge, i retning av katolisismen som fremdeles sto sterkt i folketroen. Oslohumanismen må studeres i lys av kongemaktens økende ensretting etter århundreskiftet, og fragmenteringen av den nordeuropeiske senrenessansens humanistiske bevegelser. | nob |