Språklig engasjert og selvregulert?

Abstract

Barn med svak språkutvikling har ofte reguleringsvansker og barn med reguleringsvansker har ofte språklige utfordringer. Denne samvariasjonen kan blant annet vises gjennom den høye graden av komorbiditet mellom språkvansker og ADHD. Komorbiditeten gjelder ikke for alle barn med vansker i et av disse områdene, men såpass mange at det antas at sammenhengen ikke er en tilfeldighet. Med utgangspunkt i Bloom og Tinkers (2001) modell for språktilegnelse, er det interessant å undersøke om engasjement er en variabel som kan ligge bak utvikling av språk og selvregulering, og dermed kan bidra til å forklare den høye graden av samvariasjon. En narrativ litteraturgjennomgang vil i denne sammenhengen benyttes for å besvare problemstillingen: Er det en sammenheng mellom språklig engasjement og selvregulering? Ut ifra gjennomgått teori er det blitt observert en sammenheng mellom tilknytningsstil og selvregulering. Jo tryggere et barns tilknytning er, jo bedre evner barnet selvregulering. Samspillet mellom omsorgsgiver og barn kan dermed antas at legger grunnlaget for senere selvregulering. I likhet med dette blir det av flere antatt at språkutviklingen starter i relasjonen mellom omsorgsgiver og barn – barnet lærer språket i en intim dialog med omsorgsorgsgivere. Resultatene fra analysen viser til at følelser trolig spiller en større rolle i barns utvikling enn hva mye av forskningslitteraturen på språk og selvregulering indikerer til. Gode og meningsfylte interaksjoner mellom omsorgsgiver og barn viste seg å ha positive konsekvenser for utvikling i begge domener. Videre viste det seg at en direkte relasjon mellom språk og selvregulering generelt var svak. Det vil si at de to konstruktene i mindre grad gjensidig støtter hverandres utvikling. På bakgrunn av dette konkluderes det med at barnets engasjement i samspillet mellom barn og omsorgsgiver spiller en nøkkelrolle i utvikling av både språk og selvregulering. Gjennom dette samspillet engasjeres barnet følelsesmessig i dialogen. Dette medfødte engasjement for samspill og deltakelse i dialog legger til rette for utvikling av kommunikasjonsferdigheter og selvregulerende ferdigheter. Følelser og kognisjon kan altså ikke separeres. Barnets engasjement i samspill kan på denne måten forklare hvorfor språklige utfordringer og reguleringsvansker ofte, men ikke alltid, opptrer samtidig. Dette viser til at følelser er fordelaktig for menneskelig utvikling, om ikke sentralt for overlevelse generelt. Derfor bør et positivt fokus på følelser få en større plass i forskningslitteratur om selvregulering og språk, enn hva det har i dag.