Finnes det en allmenn ferdselsrett i norsk luftrom? Allmennflyging – hvor og for hvem

Abstract

Avhandlingen kartlegger de rettslige rammene for allmennhetens tilgang til norsk luftrom. Hensikten er å avdekke om ferdselsfriheten står tilstrekkelig sterkt i konkurranse med eiendomsrett og forvaltningens inngrepsrett til at den kan ansees som en «allmenn ferdselsrett». Metoden er rettsdogmatisk, og rettstilstanden på sjøen utgjør et sammenlikningsgrunnlag. Kartleggingen viser at det eksisterer en allmenn ferdselsrett i luften, men at den til dels hviler på uavklarte regler om eiendomsrett og uklare traktatbestemmelser. En tendens til at forvaltningen tolker rettighetsbestemmelser innskrenkende og inngrepshjemler utvidende indikerer at ferdselsretten i luften er noe svakere forankret enn på sjøen. Forfatteren konkluderer med at det er behov for en full gjennomgang av lovgivningen om eiendomsgrenser, allmenn ferdselsrett og hvilke geografiske og personelle inngrep som kan gjøres i den. Den teknologiske utviklingen innen luftmobilitet tilrettelegger for økt omfang av bemannet og ubemannet lufttrafikk i lave høyder, noe som øker behovet for avklaring av eiendomsretts- og ferdselsregler.

The thesis maps the legal framework for access by the general public to Norwegian airspace, with a view to establish if “a right to roam” exists. This is achieved by comparing the freedom of movement’s relative level of legal protection with the owner’s rights to his property and the regulatory powers granted to the executive through legislation. The method is legal-dogmatic, and the legal status of the right of public access to the sea is used as a frame of reference. The review demonstrates that a public right of access to the navigable Norwegian airspace exists, but to some extent it rests on unsettled rules of property law and unclear provisions of international treaty law. The government tends to interpret legal provisions granting traffic rights and access narrowly, while it construes provisions allowing intervention broadly. This indicates that the right of public access to airspace has a somewhat weaker legal basis than the corresponding right of public access to the sea. The author concludes that a full review of legislation concerning property rights to the air, the public’s right of access to airspace, as well as provisions on government intervention, is needed. New technologies allowing air mobility will facilitate an increased volume of air traffic at low altitudes and strengthen the need for clarification of public “right to roam”.