«Clericiets u-taalelige Aag». Forholdet mellom den geistlige øvrigheten og allmuen i Norge under statspietismen.

Abstract

Oppgaven er en historisk undersøkelse av forholdet mellom presteskap og allmuen og hvordan det statspietistiske reformprogrammet under Christian VIs regjeringstid (1730–1746) hadde gjennomgripende konsekvenser i lokalsamfunnet. Pietismen kjennetegnes av en vektlegging av den inderliggjorte religionen, og dens innføring sammenfalt med en sterkere interesse for befolkningen. Med utgangspunkt i måten geistligheten beskrev sine undersåtter undersøkes interaksjonen mellom øvrigheten og allmuen. Byråkratiseringen av staten grep inn i kirkens virkeområde med opprettelsen av Generalkirkeinspeksjonskollegiet i 1737. Dette departementet fikk ansvar for å overse at både prestene og menigheten levde i et harmonisk fellesskap. Herfra ble det nye statspietistiske reformprogrammet utformet og iverksatt. For å studere forholdet mellom folk og øvrighet står temaet «anerkjennelse» i sentrum for denne oppgaven. Strukturen er nivådelt etter anerkjennelseshandlinger, relasjoner over tid og et forsøk på å utskille en tidligmoderne anerkjennelsesorden. I denne oppgaven gir jeg en beskrivelse av måtene folk og øvrighet interagerte på, og i hvilken grad relasjonene var gjensidige. Under statspietismen ble øvrighetens styring av menigheten raffinert gjennom nye former for kontroll. Denne kontrollen var imidlertid et pålegg fra den sentrale øvrigheten, og tok delvis over biskopenes tidligere kontrollansvar med presteskap og menighet. Det var allikevel lydig underdanighet som var sentralmaktens veiledende prinsipp i klagesakene mot overivrige sjelehyrder, selv der prestene hadde beveget seg utover deres rettslige ansvarsområde.