«Rædsomskjønne Naturscener»: Baltazar Mathias Keilhaus syn på norsk fjellnatur

Abstract

Denne oppgaven tar for seg geologen Baltazar Matias Keilhau sitt syn på norsk fjellnatur. Keilhau regnes ofte som en av «Jotunheimens oppdagere». Dette fordi han i 1820 gjennomførte en vitenskapelig reise gjennom Jotunheimen sammen med medstudenten Christian Peder Bianco Boeck. Denne oppgaven tar imidlertid for seg et tidsrom som strekker seg fra tiden rundt reisen i 1820 til Keilhaus død i 1858. På den måten tar oppgaven også for seg hvordan hans syn på fjellet endret seg over tid. Problemstillingen er: hva karakteriserte Baltazar Mathias Keilhaus syn på norsk fjellnatur? Et sentralt argument er at Keilhau var mangefasettert, og at han representerte fjellet på ulike måter i ulike kontekster. Primærkildene gir inntrykk av tre hovedrepresentasjoner: 1) den vitenskapelige-, 2) den romantiske-, og 3) oppdagelsesrepresentasjonen. Oppgavens tematiske inndeling følger denne inndelingen. Keilhau befant seg i brytningstiden mellom opplysningstiden og romantikken. Et sentralt moment i oppgaven er dermed å indentifisere hvordan han situerte seg i spennet mellom opplysning og romantikk. Dette er også interessant fordi romantikken brakte med seg nytt tankegods rundt natur og naturforståelse. Flere har for eksempel påpekt hvordan et romantisk syn på fjellheimen muliggjør friluftslivets oppblomstring, og «turistifiseringen» av fjellet i den andre halvdelen av 1800-tallet. Kapittel to tar for seg hvordan Keilhaus vitenskapssyn utviklet seg fra å følge en opplysningstendens, til å bli mer romantisk. Han gikk kort fortalt fra å verdsette empiriske observasjoner og rasjonalitet, til å se på naturen som en helhetlig organisme med mer mystiske og ukjennelige sammenhenger. Endringen skjer blant annet gjennom et møte med romantikeren Henrik Steffens i 1824. Kapittel tre tar for seg Keilhaus romantiske syn på fjellet på et estetisk nivå. Hans sublime beskrivelser av fjellet er her det mest tydelige tegnet på et romantisk syn. Kapittel 4 tar for seg hvordan Keilhau iscenesatte seg selv som en «oppdager» i et «uoppdaget» område. Her kommer det fram gjennom Keilhaus omtale av de lokale han møter at han ikke uten videre kan kalles en romantiker. Hans omtale av de lokale fulgte nemlig i større grad en opplysningstendens.