Presten som opplysningsagent: En nærstudie av prestens rolle som «poteten» i den norske bygda i perioden mellom 1780-1820

Abstract

Under eneveldstiden mot slutten av 1700-tallet fikk sognepresten en sentral rolle i den lokale administrasjonen. Denne rollen ble produsert som følge av statens økende interesse av å føre effektiv kontroll over innbyggerne, men også endringer i åndslivet som følge av opplysningstidens inntog i Europa. Bevegelsen introduserte begreper om folkesuverenitet, kunnskap, fornuft og frihet, og la grunnlaget for den tidlige folkeopplysningen. Presten som var ansvarlig for skolestellet, ble naturlige foregangsfigurer i den tidlige folkeopplysningen. De var en mangeartet gruppe med ulike interessefelt, og var i kraft av sin nære tilknytning til bygdelivet egnet til å sette tiltakene ut i live. Denne oppgaven studerer forutsetningene og motivasjonsfaktorer som lå til grunn for et endret presteideal blant norske prester i perioden mellom 1780-1820. Undersøkelsen tar form som en sosialhistorisk nærstudie, og ser spesielt på tre ulike prester som ble betegnet som opplysningsprester. Studien studerer den lokale opplysningsaktiviteten og vurderer innsatsen opp mot det rådende presteidealet. Oppgaven søker også å forklare rollen i lys av kirkevesenets utforming og utdannelsesløpets påvirkning av presteidealet. Den diskuterer også rollen fra et sosiologisk perspektiv, ved å betrakte opplysningstiltakene som ulike strategier for å imøtekomme en moderniseringsprosess, som stilte høyere krav til prestens praktiske arbeidsvirksomhet. Undersøkelsen forsøker også å nyansere oppfatningen om opplysningspresten som et sekulært fenomen i opposisjon til religionen, ved å legge til grunn et religiøst syn på opplysningstiden som ulike forsøk på å forene tro og fornuft. Det konkluderes med at prestenes handlingsgrunnlag var svært sammensatt, påvirket av rådende politiske, ideologiske og økonomiske forhold.