| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om kvinnene på Kongsberg i perioden 1770 til 1805. Fokuset mitt ligger på nedgangstiden ved Sølvverket og ikke selve nedleggelsen og de følgene det fikk i 1805. Hovedspørsmålet som behandles er: Hvordan var livet som kvinne i det mannsdominerte bergsamfunnet på Kongsberg i perioden? Som underspørsmål har oppgaven også hatt som mål å finne ut om kun menn arbeidet ved Sølvverket, om giftermålsalderen på Kongsberg var lavere enn i resten av landet, og hvordan det gikk med de ugifte mødrene og barna deres. For å svare på dette har jeg undersøkt giftermålsmønsteret på Kongsberg, hvilken rolle bergstadens kvinner hadde i hjemmet og hva slags arbeid som var aktuelt for dem. I tillegg har jeg undersøkt enkene, fattigvesenet og tøyfabrikkene som ble opprettet på Kongsberg. De familiene jeg har undersøkt er av det fattigere slaget. De er ikke representative for hele befolkningen, men viser en del av spekteret. Vi kan ikke ta for oss bergstaden og dens kvinner uten å først ta for oss deres kanskje viktigste og mest tallrike gruppe menn, nemlig bergarbeideren. Derfor har jeg også undersøkt bergarbeidernes bolig, matvaner, løkkene, arbeid og lønn. De mange krisene som fulgte i nedgangstiden, gjorde det vanskelig å leve på Kongsberg. I 1771 sviktet avlingene i Danmark-Norge, som førte til økte kornpriser og dyrtid i de kommende årene. De høyere kornprisene og de sent utbetalte lønningene til bergarbeiderne var blant de viktigste årsakene til at om lag en tiendedel av innbyggerne på Kongsberg døde i løpet av 1773, hvorav de fleste var spedbarn. For å lette på nøden ble det opprettet kornmagasin og flere magasinordninger, i tillegg til tøyfabrikker og en spinneanstalt. Selv etter alle ordningene som ble innført, fortsatte nøden på Kongsberg å øke. Den økende andelen uektefødte barn og færre giftermål kan ses på som et resultat av at de sosiale kårene ble forverret. Depresjonstiden for Sølvverket kulminerte med nedleggelsen av Sølvverket i 1805. | nob |