| dc.description.abstract | I denne oppgaven er fokuset sitkagranen sin historie i Norge. Målet med oppgaven er å under-søke de holdninger som var gjeldende når man i etterkrigstiden valgte å plante sitkagran langs den norske kysten og se kontinuitet og endringer i samfunnets holdninger til skog og miljø i løpet av de siste sytti årene. Sitkagranen er et treslag som opprinnelig er fra vestkysten av Nord-Amerika. Med sin raske vekst og utholdenhet i et røft kystklima, ble sitkagranen et naturlig valg under skogreisingstiden etter andre verdenskrig. Skogreisingssaken skulle hjelpe med gjenoppbyggingen av Norge og sikre økonomisk vekst i skogbruket. Langs kysten av Norge, fra Vest-Agder til Troms, var det tidligere lite aktivt skogbruk. Dette ønsket man å forandre på, og det ble derfor gjort en stort innsats for å plante skog langs kysten på 1950-, 60-, 70-, og 80-tallet. For å klare å plante skog i de ytterste kyststrøkene, ble man avhengig av sitkagran og man hadde i løpet av tretti år plantet ca. 500.000 dekar sitkagranskog. Under skogreisingstiden var det hovedsakelig det økonomiske hensynet som ble vekt-lagt i skogbruket. Dette begynte å forandre seg på 1970-tallet, da man begynte å fokusere på og tilrettelegge for naturvern og friluftslivet i skogen. Disse nye holdningene til skog og miljø kom i konflikt med sitkagranen, ettersom sitkagranen vokste fort og spredte seg ukontrollert enkelte steder. Allikevel er det mange som fortsatt tok til orde for sitkagranen og ville fortsette bruken av treslaget. Disse forskjellige synspunktene har gjennom de siste femten gjort at sitkagranen har blitt det mest debatterte treslaget her til lands. På grunn av det økte fokuset på miljøvern og faren den utgjorde for sårbare naturtyper, ble sitkagranen i 2012 kategorisert av Artsdatabanken med svært høy risiko for det norske naturmangfoldet. Det ble også i 2012, laget en lov som gjorde at man måtte søke for å få lov til å plante ny sitkagran. I 2019 ble det også muligheten for å forby sitkagranen i Norge utredet, men et forbud ble ikke vedtatt. Begrunnelsen for dette var at man ville ta hensyn til både miljøvernet, klimaet og skogbruksnæringen. Debatten om sitkagranen er ikke ferdig, og diskusjonen om hva man skal gjøre med treslaget vil fortsette. Oppgaven gir et innblikk i hvordan holdningene og valgene med røtter fra skogreisingstiden har blitt utfordret gjennom fremveksten av et stadig sterke fokus på miljøvern i Norge. | nob |