Finnes det et rettslig grunnlag for ECT-behandling under tvang?

Abstract

Elektrokonvulsiv behandling (ECT, også kalt elektrosjokk) er en behandlingsform som i dag blir tilbudt pasienter tilknyttet psykisk helsevern. Behandlingen har vist gode resultater for pasienter med alvorlige depresjoner og som ikke har hatt effekt av terapi eller medikamentell behandling. ECT-behandling er imidlertid også forbundet med hukommelsesproblemer, og virkningsmekanismen er uklar. ECT praktiseres i noen tilfeller uten at pasienten har samtykket til det, altså under tvang. Dette er rettslig problematisk, ettersom det ikke finnes noen klar lovhjemmel for slike inngrep. Praktiseringen av ECT er derfor omstridt, og står i et tvilsomt forhold til menneskerettighetene. Det følger av forarbeidene til psykisk helsevernloven (phvl.) at ECT uten samtykke er forbudt etter phvl. § 4-4 annet ledd. Likevel åpner forarbeidene for at ECT kan utføres under tvang i spesielle nødrettssituasjoner. Det samme synes å bli fulgt opp i forvaltningspraksis. Denne forvaltningspraksisen sammenholdt med forarbeidene viser til tre mulige rettsgrunnlag for ECT-behandling uten samtykke: nødrett som et selvstendig (ulovfestet) rettsgrunnlag, straffeloven § 17 og helsepersonelloven § 7. Hovedproblemstillingen er om det finnes rettslig grunnlag for ECT-behandling under tvang. Avhandlingen drøfter om de mulige rettsgrunnlagene nevnt over kan gi tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, hver for seg eller samlet. Avhandlingen inneholder også avsluttende betraktninger om dagens rettstilstand, hovedsakelig i forhold til Tvangsbegrensningsloven, NOU 2019: 14.