| dc.description.abstract | Fra 1938 til debuten med Bak skapet står øksen i 1945, livnærte Torborg Nedreaas seg ved å skrive noveller for ukeblader. Dette «tidlige forfatterskapet» er ikke undersøkt tidligere. Jeg benytter en bokhistorisk innfallsvinkel på et utvalg av de tidlige novellene for å belyse forfatterskapets tilblivelseshistorie, og gjør dermed den første studien av Nedreaas’ noveller med utgangspunkt i førstetrykkene som foreligger før 1945. Jeg tar utgangspunkt i spørsmålet om hvilke muligheter og begrensninger befatningen med ukebladene skapte, da Nedreaas skulle etablere seg på det litterære feltet. Etter en innledende kartlegging, gjøres et utvalg av fem noveller som utsettes for nærlesning, supplert av kilder som belyser forhold knyttet til novellenes produksjon og resepsjon. Noe av dette, blant annet forholdende knyttet til rammene for, og arbeidet med utgivelsen av debutboka, er ny informasjon. I lys av sosiologen Pierre Bourdieus teori om det litterære feltet, er det nærliggende å anta at befatningen med det triviallitterære, å ha bøyd av for «eksterne krav» i skrivekunsten, var en ulempe i Nedreaas’ arbeid med å sikre anerkjennelse. I min studie, hvor jeg bruker bokhistorikerne Robert Darnton, D. F. McKenzie og Jerome McGanns teorier om litterære kretsløp og teksters sosiologi og materialitet som springbrett, avdekker jeg imidlertid et mer nyansert bilde. Nedreaas distanserte seg riktignok fra, og utøvet kritikk mot ukebladene etter debuten. Et flertall av de tidlige novellene tilsvarer dessuten fordommene som regjerte om «ukebladnovellen». Det finnes imidlertid noveller i materialet som bærer trekkene Nedreaas senere ble berømmet særlig for, eller som på andre måter utfordrer rådende oppfatninger i resepsjonen. Jeg avdekker blant annet at Nedreaas allerede i 1939 hadde på trykk en novelle som nyanserer resepsjonens forståelse av jødiske motiver i forfatterskapet. Videre finner jeg at arbeidet for ukebladene utgjorde både materielle og relasjonelle fordeler i forkant av Nedreaas’ første kontakt med Aschehoug. Avslutningsvis analyserer jeg hvordan spenningen mellom ulike skrivehensyn tematiseres i «Men Gerundium ler» (1945), en novelle fra det etablerte forfatterskapet. Jeg argumenterer for at Nedreaas i denne foregriper noen av dilemmaene knyttet til etablering på det litterære feltet, som senere også utspiller seg i virkeligheten. Formmessig kan novellen leses som en avstandstaging til «ukebladforfatterskapet», samtidig som innholdet ikke kan leses som en entydig fordømmelse av det å bruke skrivekunsten til å dekke grunnleggende materielle behov. I så måte viser den frem hvordan hensynet til å skrive av nyttehensyn og hensynet til å skrive for skrivekunstens egen skyld, kan kollidere i én og samme forfatterkropp. | nob |