| dc.description.abstract | Psykoselidelsene har konsekvenser for både pasienten og pårørendes psykososiale helse. For pasienter kan lidelsene påvirke sosial fungering og egenomsorg, arbeids- og akademiske prestasjoner, og de er knyttet til forhøyet risiko for selvmord og selvskading. Psykoselidelsene ser ut til å påvirke livskvaliteten til pårørende i større grad det som er tilfellet for pårørende til pasienter med andre typer sykdommer. Brukermedvirkning er et sentralt prinsipp, og en lovfestet rettighet i helsetjenesten. Nasjonale veiledere for både behandling av psykoselidelser og pårørende fremhever pasient og pårørende som ressurser, som skal og bør medvirke i de beslutningsprosesser som angår dem. Dersom en pasient vurderes å mangle samtykkekompetanse, får pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten i behandlingsvalg. Samtidig karakteriseres psykoselidelsene av vrangforestillinger og hallusinasjoner, og det er ikke en selvfølge at pasienten og pårørende har lik oppfatning av pasientens funksjonsnivå. Dette kan komplisere hvordan brukermedvirkning praktiseres. Brukermedvirkning forutsetter en felles forståelse. I møtet mellom behandler, pasient og pårørende har man tre perspektiver på pasientens psykososiale funksjonsnivå. I hvilken grad er de tre partene samstemte? I denne studien ble korrelasjon mellom pasientens, pårørendes og behandlers vurdering av psykososial funksjon utforsket. Den pågående studien Bedre Pårørendesamarbeid har kartlagt hvordan 233 personer med psykoselidelser, en av deres pårørende, og hovedbehandler vurderer pasientens psykososiale funksjon. Dette er målt med BASIS-24, ECI og HoNOS, tre ulike validerte verktøy som er tilpasset hver av de tre partenes rolle. Alle spørsmålene var ikke direkte sammenliknbare. Spørsmål om temaer som åpenbart ikke var representert i alle tre verktøy ble ekskludert. Deretter ble en prinsipalkomponentanalyse utført for å empirisk utforske hvilke komponenter de gjenværende spørsmålene målte. Analysen resulterte i fire komponenter, eller aspekter ved psykososial funksjon, som var representert i hvert av de tre verktøyene: positive symptomer, negative symptomer, suicidalitet/selvskade og vanskelig atferd. Samvariasjon mellom pasienter, pårørende og behandleres vurderinger av funksjonsnivå på de fire områdene ble undersøkt med en korrelasjonsanalyse. I pårørendes vurderinger ble det kontrollert for effekten av å bo sammen med pasienten. Resultatene viste at det var varierende grad av enighet mellom de tre partene, og indikerer at pårørende kan streve med å forstå negative symptomer, mens pasienten og behandler generelt sett er mer samstemte. Resultatene for vurderinger av suicidalitet og selvskade belyser hvor vanskelig det er for både behandlere og pårørende å vurdere selvmordsrisiko: Det var ingen signifikant sammenheng i pasient og pårørendes vurdering, og for behandlere og pasienter var sammenhengen negativ. Når den ene parten vurderte risikoen som forhøyet, var det altså en tendens til at den andre parten rapporterte mindre risiko. Denne masteroppgaven belyser et kunnskapshull: Få studier har tidligere utforsket triadiske sammenhenger i pasient, uformelle- og formelle omsorgsgivernes vurderinger av psykososial funksjon. Et helhetlig verktøy som kan sammenlikne de tre partene, ser ikke ut til å eksistere. Når klinikere skal behandle psykoselidelser fattes beslutninger som kan være av stor betydning for pasient og pårørende. For å yte god helsehjelp til pasienten og få til et godt triadisk samarbeid er det trolig viktig at disse vurderingene sammenfaller eller at man vet når de spriker. Funnene kan også fortelle oss noe om hvorfor systematisk familiesamarbeid med psykoedukasjon er viktig og om mulige virkningsmekanismer for slike tilnærminger. Denne studien tyder på at et verktøy som kan avdekke likheter og forskjeller i vurderingene til behandler, pasient og pårørende, vil kunne forbedre både den formelle og uformelle hjelpen til pasienten, og støtten til de pårørende. | nob |