Rehabilitering av personer med fedme og personer med langvarig smerte på Fosen. Overgangen fra rehabiliteringssenteret til hverdagen hjemme.

Abstract

Bakgrunn: Fedme og langvarig smerte er helsetilstander som har høy forekomst i Norge. Tilstandene forårsaker redusert livskvalitet for de som er rammet og medfører store kostnader for samfunnet. Endring av levevaner er grunnmuren for både fedme- og smertebehandlingen. Varige endringer er vanskelige å lykkes med. Rehabilitering av personer med fedme og personer med langvarig smerte er mangelfull i primærhelsetjenesten. Et samarbeidsprosjekt mellom et regionalt rehabiliteringssenter, Unicare Helsefort og tre kommuner på Fosen i Midt-Norge innebærer at mennesker som har vært på rehabiliteringsopphold på Helsefortet tilbys oppfølging fra helseveiledere i kommuner. Samarbeidsprosjektet skal sørge for en trygg overgang fra rehabiliteringssenteret til hjemmet. Mål: Å få en bedre innsikt i hva slags erfaringer personer med fedme og personer med langvarig smerte har i forbindelse med overgangen fra rehabilitering i spesialisthelsetjenesten til hverdagen hjemme. Metode: Det ble brukt kvalitativ forskningsmetode med en sosialkonstruktivistisk tilnærming for å besvare problemstillingen. Semistrukturerte dybdeintervjuer ble gjennomført med ni personer som hadde deltatt på et rehabiliteringsprogram på Unicare Helsefort. Tematisk analyse ble brukt for å analysere datamaterialet. Resultater: Overgangen fra rehabiliteringssenteret til hjemmet ble opplevd som vanskelig. De fleste deltakerne klarte ikke å oppnå sine rehabiliteringsmål. Fire hovedtemaer kom fram: 1. Ansvar for egen helse og skyldfølelse. Deltakerne mente at de alene hadde ansvar for gjennomføring av rehabiliteringsplanen og sa at de opplevde skyldfølelse fordi de ikke hadde lyktes med den. De satte pris på erfaringene fra Unicare Helsefort, men sa at de ikke hadde lært noe nytt om egen situasjon. 2. Behov for tilhørighet og sosial støtte. Opplevelse av tilhørighet på rehabiliteringssenteret var viktig. Deltakerne fikk liten støtte fra sine egne sosiale nettverk. 3. Behov for oppfølging. Deltakerne ønsket oppfølging fra helsepersonell. Fastlegens rolle var viktig før rehabiliteringsoppholdet, men ikke etter. Oppfølging fra Unicare Helsefort ble beskrevet som hyggelig, men ikke viktig. Oppfølging fra helseveileder ble godt tatt imot og beskrevet som nyttig. 4. Behov for et bedre rehabiliteringstilbud i kommunene. Deltakerne sa at rehabiliteringstilbud som de kunne benytte seg av, var begrenset i kommunene. Konklusjon: Personer med fedme og med langvarig smerte har behov for mer støtte og oppfølging for å oppnå sine rehabiliteringsmål. Oppfølging fra en helseveileder i kommunen kan bidra til en bedre måloppnåelse.

Background: Obesity and persistant pain conditions have high prevalence in Norway. These conditions cause reduced quality of life for those affected and entail a high cost to the society. The basis for the treatment of these conditions is a change of lifestyle. Lasting change is difficult to achieve. Rehabilitation in primary health care setting is limited for these groups. A collaborative project with the regional rehabilitation centre Unicare Helsefort and three local authorities in Fosen - region, Mid-Norway, has provided a health guidance worker for the individuals who has been rehabilitated at Helsefort and return home. The goal is to ensure a sound transition from specialist to primary health care setting and a follow-up treatment. Aim: To get a better insight into how persons with obesity and persons with persistant pain conditions experienced being dicharged from a rehabilitation centre to their home setting. Method: A qualitative research method with a social constructivist approach was applied. Semi-structured interviews were performed with nine persons who had taken part in Unicare Helseforts rehabilitation programme. Thematic analysis was used to analyse the data. Results: The participants experienced the transition from specialist health care setting to home as difficult. Most did not achieve their rehabilitation goals. Four main problem areas were uncovered: 1) Responsibility for ones own health and the sense of guilt. The partipants said that they felt responsible for following their rehabilitation programme. Not managing gave them a sense of guilt. They appreciated the opportunity to participate in Unicare Helseforts programme, but said that they didn’t really learn anything new. 2) A need to belong and a need for social support. An experience of belonging at the rehabilitation centre was important. The participants received little support from their own social surroundings. 3) Follow-up needs. Participants said that they needed to be followed up by health professionals. General practitioners were important before rehabilitation at Unicare Helsefort, but not afterwards. At home follow-up by Unicare Helsefort was described as nice, but not important. The participants appreciated the follow-up from the health guidance workers from the local community and said that it was useful. 4) The need for better primary care rehabilitation services. Participants reported that rehabilitaion services they could access were limited in their local communities. Conclusion: Persons with obesity and persons with persistant pain conditions need more support and follow-up to achieve their rehabilitation goals. A health guidance worker can contribute to improve goal achievement.