| dc.description.abstract | I ti år har jeg gjennom bandet mitt, Honningbarna, fått tilgang til særegne opplevelser av kaos på konsert – opplevelser som har etterlatt kroppslige avtrykk, også utover sydde sting og brukne bein: distanserte, men ikke fraværende; nære, men ikke inderlige. Disse opplevelsene oppstår under konsertene våre der kropper i bevegelse, uforutsigbarhet, vitalisme og moro utfolder seg fra de ordløse stemningene som manes fram av kaoslystne kropper. Dette er opplevelser av redsel, smerte og utmattelse, men også glede, livsbejaelse og solidaritet – en tilgang til og et utløp for livets totalitet der musikken er dens lyd og konserten dens gester. Undersøkelsen finner plass innenfor et etablert forskningsfelt rundt kaosimpulser i musikk; en diskurs jeg vil kartlegge, belyse og avgrense fra dens antikke praksiser i de før-hellenistiske orgiene, til avantgardebevegelser i det 20. århundre og kunstnere, band og artister i dag. Samtidig forsøker undersøkelsen å innenfor dette større feltet etablere et eget og avgrenset forskningsterritorium. Det større feltet har nærmet seg kaosbegrepet fra en verksintern posisjon. Denne avhandlingens ambisjoner er imidlertid å undersøke strategier for hvordan uro, fare og kaos som handlende, faktiske og kroppslige erfaringer utgjør en konsert der de musikkinterne strukturene kun er en opptakt til et mangefasettert verksbegrep; et verk som folder seg ut som en overskridende og kaotisk hendelse. Der det allerede finnes et forskningsfelt for hva kaos er i kunst og musikk, vil jeg rette fokus mot hva kaos gjør – kaos som kunstnerisk praksis. Gjennom autoetnografiske notater, intervjuer, filmopptak, beretninger av egne og andres konsertkonsepter og analyse av teoretikere som Gilles Deleuze & Félix Guattari og Friedrich Nietzsche (og samtidsteoretikere som Elizabeth Grosz, Jane Bennett og Kodwo Eshun) ønsker undersøkelsen å videreutvikle et slik gjørende felt for kaos i kunst. Kanskje kan undersøkelsen også være et springbrett for å utvikle en form for musikalsk aksjonisme. Kanskje har kaosets grenseoverskridende og skapende vesen kraft til å åpne opp for andre måter å både lytte og utøve musikk på konsert på? En slik form for aksjonisme vil ikke nødvendigvis finne form i en tradisjonell politisk diskurs, men vokse ut av aktive, sansede og vitalistiske måter å være i verden og konsert på, både som publikummer og som skapende musiker – måter å møte verden på som ville «sunget og ikke talt». | nob |