Effekt av artikulatorisk bevissthetstrening på skriftspråklige ferdigheter. En randomisert kontrollert undersøkelse og en singel case studie

Abstract

Både årsakene til dysleksi og måten vanskene framtrer kan være sammensatte og heterogene og dette øker behovet både for ulike metodiske innfallsvinkler i planlegging av tiltak og individuell tilpasning av undervisningen. Dette prosjektet har hatt to hovedformål. For det første å undersøke effekten av artikulatorisk bevissthetstrening på fonologisk bevissthet og lese- og stavekompetanse. For det andre å drøfte funksjonalitet av Single Case Design (SCD) i evaluering av spesialundervisning etter enkeltvedtak i henhold til Opplæringslovens §5.1. Prosjektet omfatter to eksperimentelle studier, begge gjennomført i samarbeid med lokale skoler. I den første studien (artikkel 1) var utvalget 129 elever på første trinn med skårer under kritiske grense på den obligatoriske nasjonale leseprøven (UDIR 2018). Designet for studien var en randomisert kontrollert undersøkelse. For hver skole ble barna som oppfylte kriteriene fordelt til enten en intervensjonsgruppe eller en kontrollgruppe. Intervensjonsgruppen fikk fem uker med trening i små grupper (20 timer) der målet var å lære barna å bruke artikulatorisk bevissthet som verktøy i grunnleggende lesing og staving. Kontrollgruppen fikk ordinær tilpasset opplæring. Resultatene viste ingen signifikante forskjeller mellom gruppene. I den andre studien (artikkel 2 og 3) var deltakerne mellom 10 og 15 år og diagnostisert med dysleksi (N=13). Intervensjonsprogrammet var hovedsakelig det samme som i den første studien, men deltakerne fikk åtte ukers individuell trening (32 timer). Det ble brukt et SCD med totalt 18 målinger av lese- og staveferdighet. Generelt viste resultatene signifikant framgang i råskårer og lesenøyaktighet i intervensjon- og postfasen sammenliknet med baselinefasen. Imidlertid var det også signifikant effekt på en ekstern oppgave målt på samme tidspunkter, noe som indikerer mulig testeffekt av de gjentatte kartleggingene. Det konkluderes med at flertallet av elevene har vist god framgang, men at forekomsten av mulig testeffekt svekker grunnlaget for sikre konklusjoner. I artikkel 2 diskuteres både egenskaper og metodiske utfordringer ved SCD i et bredere perspektiv. Her drøftes også særlig bruk av SCD i vurdering av effekt av tiltak for enkeltelever og det konkluderes med at bruk av SCD kan bidra til bedret praksis rundt evaluering av spesialundervisning i skolen.