Abstract
Denne oppgaven undersøker et aspekt av relasjonen mellom natur og samfunn, arbeid og miljø. Studien går i dybden på begrepet ytre miljø som en del av HMS-begrepet, og studerer hvordan det operasjonaliseres i forvaltning og praksis på norsk sokkel. Jeg undersøker deretter hvordan arbeidstakerrettigheter og hensynet til det ytre miljø henger sammen, og hva som kan forklare dette. Oppgaven er en kritisk case-studie som benytter seg av kritisk diskursanalyse (Critical Discourse Analysis, CDA) for å analysere seks fokusgruppeintervjuer med tillitsvalgte i norsk petroleumssektor, og seks offentlige dokumenter som er sentrale i diskursen om helse, miljø og sikkerhet i samme sektor. Tekstene analyseres både semiotisk og tematisk. Oppgaven er forankret vitenskapsteoretisk i kritisk realisme. Analysen diskuteres opp mot et teoretisk rammeverk som tar for seg aktørskapet den tillitsvalgte utøver på arbeidsplassen og i arbeidslivet, fremmedgjøringen de opplever til miljøkonsekvensene av sitt eget arbeid, samt statens interesser i å regulere forholdet mellom arbeid og miljø på sokkelen. Jeg finner at det i liten grad finnes faktiske definisjoner eller operasjonaliseringer av hva ytre miljø som begrep er i forvaltningen og praktiseringen av HMS på norsk sokkel. Sammenhengen mellom ytre miljø og arbeidstakerrettigheter fremstår tydelig, særlig når det kommer til aspekter som storulykker, tilsyn, medvirkning og medbestemmelse. Det er også tydelig at statens interne ‘arbeidsfordeling’ på ytre miljø og hvordan de forskjellige statlige institusjonene relaterer til hverandre og til øvrige aktører i næringa er kaotisk. Jeg avdekker også at selv om staten begrenser kapitalens profittuttak gjennom skatt, lover og reguleringer, begrenses også miljø- og petroleumsmyndigheter i praksis av kapitalen. Statens interesser i denne sammenheng er sterkt knyttet til en jevn tilførsel av kapital fra petroleumsaktiviteter.