| dc.description.abstract | Temaet i denne oppgaven er den pågående rusreformen. Dette er en reform som har fått stor oppmerksomhet i den offentlige debatten, og det florerer med meninger om hvordan en skal håndtere bruk av ulovlige rusmidler. Reformen tar sikte på å flytte samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler fra justissektoren til helsesektoren, og det følger dermed av dette en avkriminalisering. En slik lovendring har blitt kalt en sosialpolitisk revolusjon, og målet med oppgaven har vært å se en slik endring fra et rettssosiologisk perspektiv. Avhandlingens hovedproblemstilling spør etter hvordan reformen legitimeres og kritiseres av bakkebyråkrater og stemmer i rusfeltet. Bakkebyråkrater forstås som ansatte i yrker med direkte kontakt i befolkningen, og som er underlagt byråkratiet. Stemmer i rusfeltet er en samlebetegnelse for dem som arbeider i ulike interesseorganisasjoner i rusfeltet. En viktig del av analysen er hvilke holdninger informantene har til retten og dens legitimitet, samt hvordan begrepene straff, behandling og stigmatisering har blitt benyttet. Oppgaven er basert på utsagn fra sju informanter, gjennom kvalitative intervjuer, i tillegg til en dokumentanalyse av følgende fire dokumenter: utdrag fra den relevante politiske plattformen og tre høringssvar fra ulike organisasjoner. Empirien har blitt analysert og diskutert i lys av flere teoretiske perspektiver, blant annet opinions- og normperspektivet, straffepopulisme og rettsfølelse. Mine funn tyder på at informantene og organisasjonene bak dokumentene på generelt grunnlag er positive til en lovendring når det gjelder tunge rusavhengige, og legitimerer reformen ved å henvise til forskning, mediepåvirkning og en endret rettsfølelse. Kritikken som foreligger knytter seg stort sett til ungdom, og det er her et tydelig skille mellom personene som arbeider med ungdom og tyngre rusavhengige. De som har ungdom i fokus i sin arbeidshverdag er bekymret for økt bruk som følge av lovgivningens signaleffekt, mens de som har tyngre rusavhengige som fokus hevder ungdommer ikke påvirkes i stor grad av myndighetenes bestemmelser. Begrepene straff og behandling er en viktig del av oppgavens analyse, og det fremgår av analysen at de to motsetningsfylte begrepene ikke er så motsetningsfylte i praksis. Straff anses som en behandlingsmetode med rehabilitering i spissen, samtidig som ulike behandlingsformer argumenteres for å inneholde kontrolltiltak som fører til opplevelse av straff og tvang. Kontrollformene i velferdstjenestene knyttes til den sterke velferdsstaten som hevdes å bygge på et likhetsideal. Begge reaksjonsformene kan i tillegg holde liv i stigmatiseringen av rusavhengige. Redusert stigma er ett av hovedmålene med reformen, og et viktig nøkkelbegrep både i min empiri spesielt og i debatten generelt. En tydelig likhet hos mine informanter og dokumenter er at det argumenteres for at problematisk bruk av illegale rusmidler som regel er et resultat av dårlige sosioøkonomiske forhold. Christie og Bruun sitt begrep om «den gode fiende» diskuteres i denne sammenheng, og på bakgrunn av mine funn argumenteres det for at krigen mot narkotika ikke lengre er en velegnet fiende i vårt samfunn. Reformen forstås som et uttrykk for et endret bilde av rusavhengige – fra lovbrudd og kriminalitet til sykdom og nød. Denne endringen synes å ha blitt til gjennom en kombinasjon av en lang utvikling med tilhørende normendringer og et nytt og endret opinionsklima. Til slutt i avhandlingen diskuteres også forholdet mellom rett og moral, hvor det trekkes en parallell til Durkheims analyse om selvmordet. | nob |