| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om fengselsarkitekturens betydning for innsatte i Halden fengsel. Arkitektur har kommunikative egenskaper og forteller både noe om hvem de som omgir seg med den er, og noe til de som direkte påvirkes av den. I fengselssammenheng kan arkitekturen bidra til å skape enten straffende eller humane rammer for soningen, eller en kombinasjon av begge. I 2010 åpnet Halden fengsel dørene, og ble den gangen bygget som verdens mest moderne og humane fengsel. Tilgang på og nærhet til natur, gitterfrie vinduer, åpne områder og spredte bygninger var blant flere arkitektoniske løsninger som skulle sørge for at de innsatte skulle sone så humant som mulig, og derigjennom skape best mulig forutsetninger for å mestre et kriminalitetsfritt liv på utsiden. Dette i tråd med kriminalomsorgens normalitetsprinsipp, som går ut på at tilværelsen bak murene skal være tilnærmet lik tilværelsen utenfor fengsel. I det henseende er arkitektur benyttet som et virkemiddel for å enda bedre kunne legge til rette for en slik normal hverdag. Til denne oppgaven har jeg intervjuet syv mannlige innsatte i Halden høysikkerhetsfengsel. Gjennom deres fortellinger om opplevelsen av, erfaringer med og refleksjoner rundt arkitekturens betydning forsøker jeg å belyse hvordan fengselsarkitekturen kan bidra til å skape normalitet og derigjennom styrke normalitetsprinsippet i norske fengsler. For å analysere mine funn, bruker jeg Gresham Sykes´ teori om «pains of imprisonment». I denne teorien listes det opp fem såkalte byrder ved fengselshverdagen. Disse brukes for å strukturere funnene, og for å kunne forstå og forklare forholdet mellom arkitektur og normalitet. Arkitekturens positive effekter knyttes for det meste opp mot fengselets gode standard, nærheten til natur, gitterfritt utsyn med (for de fleste) god utsikt samt kunstens og naturens beroligende virkning på atmosfæren mellom innsatte. Samtidig får arkitekturen utilsiktede konsekvenser for de som berøres og påvirkes av den. Dette kommer til uttrykk gjennom blant annet hvordan de innsatte ikke får bevege seg fritt og på egenhånd fra A til B, til tross for intensjonen om størst mulig bevegelsesfrihet. Konsekvensen av at fengselsområdet er stort og åpent blir slik det motsatte av den intenderte virkningen; de innsatte fotfølges av betjenter i følgetjeneste, uavhengig av hvor, når og hva den innsatte skal. Fengselets arkitektur skaper derved en illusjon om normalitet, men der de normale intensjonene følges av begrensninger, regler og rutiner som skaper motstand mot formålet. De arkitektoniske tiltakene fører ikke til en styrking av normalitetsprinsippet, fordi det samtidig eksisterer sikkerhetsmessige restriksjoner. Disse restriksjonene fremstår som et hinder for normaliteten i fengselet. Utfordringen ligger således i å forene sikkerhetstenkning i et høysikkerhetsfengsel med arkitektoniske virkemidler som på én og samme tid skal sørge for det samme; at de innsatte på best mulig måte får forberedt seg på et normalt liv ute i det frie samfunn. Denne oppgaven er et forsøk på å belyse avstanden mellom intensjoner og realiteter, mellom tilsiktede og utilsiktede virkninger, og hvordan slik avstand gjør seg synlige i fengselshverdagen. Dernest er den et bidrag til fengselsforskningen. Den tar dessuten sikte på å belyse arkitekturens betydning fra de innsattes perspektiv – et perspektiv som ikke alltid inkluderes. | nob |