Forskningsetikk og forskningens frihet: Utfordringer for antropologifaget

Abstract

I denne introduksjonen bygger vi videre på et fagkritisk engasjement knyttet til de nye reglene for forskningsetikk som er blitt innført og nylig forsterket med EUs personvernsregulativ, GDPR. Engasjementet kan spores tilbake til Norsk antropologisk forenings årskonferanse i 2013, og videreføringer av arbeidsgrupper med fokus på forskningsetikk fram til konferansen i Tromsø 2018. Diskusjonen bunner i en bekymring for at det vi velger å kalle en økende «personvernpanikk» kan bidra til å undergrave etnografiske metoder og sosialantropologiens legitimitet. Problemet er en internasjonal neo-positivistisk tendens som fremmer forestillingen om at vitenskapelighet dreier seg om hypotesetesting og verifiserbare fakta basert på en kvantitativ prototype. Det betyr at bruk av kvalitative metoder som deltakende observasjon i økende grad oppfattes som et brudd med normalen. Og når etikk i hovedsak blir definert av hensynet til GDPR-definisjonen av personvern, forsterkes tendensen til at slike metoder framstår som unntak i relasjon til standarder for god forskningsetikk.