Dobbelt statsborgerskap i Norge

Abstract

I januar 2020 ble det offisielt tillatt med dobbelt statsborgerskap i Norge, noe som markerte et brudd med landets historiske tradisjon med ett statsborgerskap. Denne oppgaven undersøker hvordan oppfatninger av konseptet om dobbelt statsborgerskap har endret seg i det norske politiske ordskiftet de siste årene, ved hjelp av en kombinasjon av diskursanalyse og retorisk politisk analyse (RPA). Gjenstand for undersøkelse er fire norske stortingsdebatter som har behandlet spørsmålet om dobbelt statsborgerskap de siste 20 årene. Kort sagt har man gått fra å forstå det å ha mer enn ett statsborgerskap som et potensielt lojalitetsbrudd og en mulig sikkerhetsrisiko, til å se konseptet som en form for liberalisering av statsborgerretten, og videre, i våre dager, som et virkemiddel i kampen mot terrorisme. Norge har i likhet med andre vestlige land gjort det mulig å frata individer sitt statsborgerskap i situasjoner hvor «landets vitale interesser trues». På grunn av internasjonale konvensjoner som forbyr statsløshet er betingelsen imidlertid at individet det er snakk om innehar mer enn ett statsborgerskap. Dermed blir lovliggjøringen av dobbelt statsborgerskap et slags virkemiddel i arbeidet med å trygge riket. I flere liberaldemokratiske land – inkludert i Norge – har dette de siste årene blitt brukt som et av hovedargumentene for å revidere statsborgerloven og tillate dobbelt statsborgerskap. I slutten av oppgaven reflekteres det over hvordan denne type politisk diskurs muligens kan bidra til å svekke menneskerettighetenes samfunnsmessige rolle på sikt.