| dc.description.abstract | Tema for denne studien er tverrfaglig samarbeid i Koordineringsgruppen (KOG) i ungdomsstraff- og ungdomsoppfølgingssaker. Kort sagt er KOG en rådgivende gruppe, bestående av både strafferettslige og sosialfaglige aktører. KOG skal blant annet drøfte ungdommens egnethet for reaksjonene. De nye straffereaksjonene for ungdom, som ble innført i 2014, foregår i krysningspunktet mellom straff og hjelp. Et godt fungerende tverrfaglig samarbeid har de siste tiårene blitt et høytstående ideal i kriminalitetsforebyggende arbeid. Likevel vet man ikke så mye om hvordan dette samarbeidet fungerer ute i praksisfeltet. Internasjonalt ser man også en økning i partnerskapsarbeid og nye samarbeidsformer. Denne studien vil på bakgrunn av dette undersøke aktørenes egne opplevelse av flere ulike sider ved samarbeidet i KOG. Hovedspørsmålet er hvordan vi kan forstå tverrfaglig samarbeid i KOG gjennom teori om samarbeid, makt og beslutningstaking. Studien tar utgangspunkt i en kvalitativ tilnærming ved individuelle intervju med 11 ulike aktører fra ulike KOGer. Funnene i del 1 av analysen viser at de ulike aktørene opplever å inneha ulik grad av ansvar, innflytelse og definisjons- og beslutningsmakt i sakene. Dette på bakgrunn av ulik opplevelse av rolle og oppgaver inn i KOG. Det kan ut fra dette se ut som det er den strafferettslige logikken som har forrang i KOG, trolig med bakgrunn i at KOG finner sted i en straffekontekst. På tross av dette viser funnene at de strafferettslige aktørene også innehar hjelpeperspektivet i høy grad i sine vurderinger, i tråd med hensynet om barnets beste. De sosialfaglige aktørene distanserer seg derimot fra kontrolloppgavene. Likevel ser det ut til at yrkeshabitusen til aktørene både påvirker og blir påvirket av de tverrfaglige diskusjonene i KOG. Det faglige og relasjonelle samarbeidet oppleves som godt av samtlige aktører, og elementer som tillit, stabilitet, respekt og åpenhet for uenigheter blir beskrevet som viktig, i tråd med tidligere forskning på samarbeid. I del 2 av analysen viser funnene at flere aktører opplever at det kan være utfordrende å vurdere ungdommens egnethet for reaksjonene, og de reflekterer over forholdet mellom risiko, motivasjon og oppfølgingsbehov. Tilgjengelige tiltak påvirker også egnethetsvurderingene, og er en strukturell utfordring. Særlig påtalemyndighet opplever stort handlingsrom i vurderingene, noe som gjenspeiler påtales høye grad av autonomi og makt i beslutningene. Funnene viser også at det foregår en omfattende kartlegging av ungdommen og deres familie for å avgjøre egnethet. Dette kan få konsekvenser for den videre kontrollen, diskutert ut fra Foucaults biomakt og stigmaprosesser. De aller fleste av ungdommene blir funnet egnet, og dette kan sees i tråd med Cohens (1985) net-widening-begrep. Det er først ved brudd under straffegjennomføringen at risikovurderingene får større plass, men de fleste aktørene er villig til å strekke seg langt for å fortsette oppfølgingen. Funnene indikerer at logikkene nærmer seg hverandre i større grad gjennom tverrfaglig samarbeid, og at det muligens er hensiktsmessig å snakke om et kontinuum av hjelp/straff, heller en dikotomi. Dette ser man blant annet ved at hensynet om barnets beste kommer først i vurderingene, og gjennomsyrer diskusjonene i KOG. Funnene indikerer også en tendens mot at ekspertisen blir styrket gjennom kartleggingsarbeidet, og de profesjonelle tar mye ansvar for ungdommen. Dette er interessant ut fra det økte fokuset på ansvarliggjøring av ungdommen selv, ut fra governmentality-begrepet. Med bakgrunn av KOGs løse struktur dannes egne praksiser for hvordan gruppen benyttes. Dette kan føre til både fleksibilitet og tilpasning, men kan også gjøre vurderingene for differensiert. God kunnskap om og gjennomsiktighet i hvordan beslutningene tas er viktig. Studien diskuterer også uintenderte konsekvenser av kontrollen, og viser flere gråsoner, nyanser og dilemmaer i dette skjønnsutøvende arbeidet. | nob |