Rømte sjømenn i Latin-Amerika: Fordrukne ofre og lykkejegere i boardingmasternes rike

Abstract

Før første verdenskrig hadde flere titusen norske sjømenn rømt fra sine skip i utlandet. Den norske handelsflåten ble nærmest tappet for arbeidskraft og i de verste tilfellene måtte skipene bli liggende til kai. Det var ikke nok mannskap til å kunne seile hjem igjen. Det meste av forskningen på dette området har utelukkende dreid seg om nordmenn i Nord-Amerika. Det vil si nordmenn som rømte fra norske skip i havner som New York eller Quebec, og nordmenn som tok seg hyre på britiske, amerikanske og kanadiske skip. I forlengelsen av denne tematikken har også årsaksforklaringene til rømningsvesenet i noen grad forsøkt å bli forklart. Sett bort fra noen masteroppgaver og enkelte artikler har disse årsaksforklaringene vært mer eller mindre lite undersøkt. Hensikten med denne oppgaven har vært å redegjøre for det jeg mener har vært noen underkommuniserte forhold ved rømningsvesenet. Jeg har forsøkt å analysere funnene mine opp mot tidligere forklaringer, og deretter prøvd å sette dem i sammenheng med andre forklaringer. I denne oppgaven diskuteres rømningsvesenet opp mot rømningene i Latin-Amerika. Tar vi utgangspunkt i gamle tall, anslår man at rundt fire tusen norske sjømenn rømte i latinamerikanske havner. På samme tid rapporterte emigrasjonskontorene i Norge at bare noen fåtalls hundre hadde utvandret til Latin-Amerika. Det er bred enighet om at rømningsantallet er en god del lavere i Latin-Amerika enn det var i andre havner. På en annen måte var, og er, Latin-Amerika en ganske annerledes destinasjon enn for eksempel Nord-Amerika og Storbritannia. Derfor har oppgaven i all hovedsak prøvd å besvare to spørsmål: 1) Hvorfor rømte norske sjømenn i Latin-Amerika? 2) Utgjorde noen av de rømte en slags form for skjult migrasjon? I dette arbeidet har jeg tatt for meg konsulatberetningene fra utenriksstasjonene i Latin-Amerika, med større fokus på Buenos Aires og til en viss grad Rio de Janeiro, ettersom disse to byene sto for halvparten av den angivelige rømningen. Jeg prøvde også å identifisere sjømenn ved hjelp av rømningsprotokoller for å prøve å gi et mer utfyllende svar på spørsmålet om skjult migrasjon. Intensjonen var å få en bedre forståelse av handlingsmønsteret til de rømte sjømennene etter at de hadde rømt. Resultatene av undersøkelsene viser at rømningsvesenet i Latin-Amerika trolig var styrt av særlig to faktorer: boardingmasterne og jakten på bedre arbeidsbetingelser. Undersøkelsene av de identifiserte sjømenne tegnet på sin side et klarere mønster som gjør at man kan se Latin-Amerika som en medvirkende faktor til norsk utvandring, men da som en slags mellomstasjon for andre utvandringsmål.