| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg utviklingen i Statoils arbeid med informasjon og samfunnskontakt i perioden 1972-1984. Det som kjennetegner denne utviklingen er at politisk kommunikasjon ble stadig viktigere og mer dominerende. Da Statoils informasjonsavdeling ble etablert i 1974, var det likevel med redaksjonelle arbeidsmetoder og pressenormer som grunnlag. Selskapets første informasjonssjef, Arne H. Halvorsen omtalte seg som Statoils redaktør, og hadde bakgrunn fra pressen. Han var opptatt av at selskapet skulle kommunisere åpent og sannferdig, og organiserte informasjonsavdelingen etter modell fra en redaksjon. Han og Statoils administrerende direktør Arve Johnsen møttes i visjonen om at Statoil skulle være folkets læremester, og skolere befolkningen og beslutningstakere i hvordan oljeindustrien fungerte. Slik trodde de at støtten til Statoil i opinionen ville blomstre. Halvorsen klarte imidlertid aldri å ta eierskap til den politiske kommunikasjonen i selskapet, og han forsvant derfor ut ved overgangen til 1980-tallet. Inn kom den skarpskodde lobbyisten Willy Olsen. Han revolusjonerte selskapets arbeid med informasjon og samfunnskontakt. Både gjennom en mer strategisk holdning til arbeidsområdet, og gjennom en tydeligere arbeidsdeling internt i avdelingen tok han et langt skritt vekk fra redaksjonsmodellen. Samtidig igangsatte han en svært intens og effektiv lobbyvirksomhet. Påvirkningsarbeid rettet mot Stortinget hadde hovedkonkurrenten Norsk Hydro bedrevet flittig helt siden 1973. Statoil lyktes etterhvert med å innhente forspranget. I samme periode gjennomførte Statoil en regionalisering av informasjonsarbeidet, og satte seg som mål å vinne politisk støtte i lokalsamfunnene der de var tilstede, gjennom fagforeninger, leverandørindustri, fiskeri og distriktsinteresser. I samme periode begynte miljøet rundt Høyres leder Kåre Willoch å legge en slagplan for hvordan man kunne vingeklippe Statoil, som man oppfattet som en gjøkunge i det norske statsapparatet. Da Willoch-regjeringen vant valget i 1981 gikk den raskt inn for en reform av Statoil, som truet både selskapets frihet og eiendommer. Det resulterte i full krig mellom Statoil og Willoch-regjeringen, som vedvarte frem til 1984. Dette førte Statoil inn i en krigsmentalitet, der politisk kommunikasjon, strategisk PR og intens lobbyvirksomhet ble altoppslukende. Det handlet om selskapets overlevelse. Den intense politiske kommunikasjonen reddet selskapet gjennom krigen med Willoch, men hadde også negative konsekvenser på lengre sikt. | nob |