Abstract
Oppgaven omhandler kravet til manglende samtykkekompetanse i phvl. § 3-3 nr. 4. I 2017 ble det vedtatt at pasienter som skal underlegges tvungent psykisk helsevern må mangle samtykkekompetanse. Lovgiver ønsket å redusere bruk av tvang og gi pasientene økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. I oppgaven vurderer jeg om vilkåret har fungert etter sin hensikt. Vilkåret er vagt og upresist. Styrende for vurderingen er derfor et rundskriv fra Helsedirektoratet (IS-1/2017). For å besvare problemstillingen har jeg blant annet analysert 40 dommer fra lagmannsretten, sammen med de to sentrale avgjørelsene fra Høyesterett i HR-2018-2204-A og HR-2020-1167-A. Det åpenbarte seg et tydelig motsetningsforhold mellom pasientens autonomi og integritetsvern holdt opp mot den medisinskfaglige vurderingen. Lagmannsrettspraksis indikerer at hensynet til å behandle pasienten og det som antas å være til pasientens medisinskfaglig beste ofte tillegges avgjørende vekt, i strid med intensjonen bak lovbestemmelsen.