| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven undersøker jeg ulikhet i boligmarkedet gjennom å analysere geografiske variasjoner i indikatorer på vanskeligstiltes boforhold i tidsperioden 2001-2015. Oppgavens utgangspunkt er antagelser om voksende ulikhet som følge av økende vektlegging av bolig som markedsvare på bekostning av dens funksjon som velferdsgode. Denne endringen relaterer til boligens dobbelte karakter: på én og samme tid fungerer bolig som et hjem og som et spare- og formuesobjekt. Norsk boligpolitikk har gjennomgått en omlegging fra en universell til en selektiv tilnærming. De siste tiårene har den selektive boligpolitikken vedvart, samtidig som boligpriser fortsetter å stige og gjeldsbelastningen øker. Det er særlig tre ulikhetsdimensjoner som danner bakteppe for denne oppgaven. Den første omhandler en økende stratifisering i boligmarkedet, med stadig mer utfordrende forhold for lavinntektsgrupper og vanskeligstilte. Den andre dimensjonen er forskjeller mellom generasjoner, hvor en familiseringstrend gjør seg gjeldende. Den tredje dimensjonen er den urbane: utviklingstendenser i byers styring og næringsgrunnlag, i kombinasjon med særegne trekk ved urbane boligmarkeder, forsterker geografiske variasjoner i stratifisering og familiesering. Jeg tar utgangspunkt i indikatorer på boforhold for vanskeligstilte. Disse indikatorene er lav inntekt, trangboddhet og høy gjeldsgrad. Datamaterialet jeg benytter i analysen er levekårsundersøkelser (EU-SILC) med ‘bolig og boforhold’ som tema. Jeg benytter meg av lineære sannsynlighetsmodeller for å undersøke separate effekter av storbyer på indikatorene på boforhold for vanskeligstilte, kontrollert for øvrige sosiale og demografiske forhold. Oppgavens analyseplan er todelt. Først sammenligner jeg indikatorer på boforhold for vanskeligstilte i storbyene med resten av landet. Her undersøker jeg også endring i perioden 2001 til 2015. Deretter undersøker jeg den geografiske dimensjonen nærmere for utvalget i 2015, ved å skille ut Oslo fra de nest største byene. Siden den generelle storbyeffekten antas å være ulik for forskjellige grupper, er en sentral del av analysen å undersøke samspill for ulike grupper i storbyene ved hjelp av interaksjonsledd. Hovedfunnene indikerer et boligmarked preget av større ulikhet og stratifisering i 2015 enn i 2001. På landsnivå er enkelte grupper blitt mer utsatt langs flere av indikatorene på boforhold. Analysen viser en generell storbyeffekt på indikatorene for vanskeligstilte, både i 2001 og i 2015. En tilsynelatende forbedring for noen indikatorer på boforhold fra 2001 til 2015, viser seg imidlertid å tildekke en mer markant storbyeffekt for enkelte grupper. Samlet antyder mine funn en utvikling mot et tydeligere stratifisert boligmarked. | nob |