| dc.description.abstract | I denne oppgaven skal jeg undersøke forholdet mellom islamsk tenkning og humanisme når det gjelder synet på den «andre». Spesifikt ser jeg på den sjiamuslimske teologen, filosofen og religionshistorikeren Ali Shariatis ideer rundt humanisme, menneskesynet i islamsk tenkning og synet på den «andre». Samtidig skal jeg trekke frem vestlige perspektiver, eksemplifisert med Dag Hareide og Lars Gunnar Lingås, for å se likheter og forskjeller mellom Shariatis tenkning og vestlig humanisme knyttet til synet på mennesket og den «andre». Til slutt skal jeg diskutere mulige konsekvenser av Shariatis humanistiske tilnærming til et islamsk syn på den «andre» for hverdagslige praksiser muslimer i Norge deltar i. Hovedproblemstillingen jeg skal drøfte i denne oppgaven er hvordan kan Ali Shariatis menneskesyn brukes til å utvikle et humanistisk grunnprinsipp for synet på den «andre»? Primærkildene er Shariatis verk og metoden jeg har anvendt er en hermeneutisk studie, hvor jeg foretok en ideanalyse med en kontekstuell tilnærming til tematikken og de relevante ideene som presenteres i de ulike verkene. Begrepshistorie er det analytiske verktøyet jeg har brukt for å forstå og belyse betydningen av de sentrale begrepene i teksten, som humanisme og den «andre». Hovedfunnene i oppgaven viser at Shariatis menneskesyn og vestlig humanisme i stor grad er kompatible. Shariatis humanistiske menneskesyn bygger på verdier som det autonome mennesket, fri vilje, kreativitet, ansvar, iboende verdig og kritisk tenkning, som også er sentrale humanistiske verdier. Hans ideer åpner også for et humant syn på den «andre», bygd på ærlighet, nestekjærlighet og likeverd. En slik islamsk tenkning, som bygges gjennom kritisk tenkning, refleksjon og kontekstuell teologi, kan være et viktig bidrag for muslimer i Vesten, og spesielt i en norsk kontekst. Ved å inkorporere verdier fra en slik islamsk humanistisk tilnærming kan man påvirke muslimers syn på den «andre», det vil her si en person fra en annen tro eller en ikke-troende, og føre til at interaksjon, åpenhet, aksept og samhandling blir viktige verdier i hverdagen. En slik humanisme som er bygd på en islamsk humanisme, har jeg kalt «islamsk hverdagshumanisme». | nob |