«Ein må vere der ein er og i det ein er» En undersøkelse av den sansende, groteske og situerte kroppen i Jan Roar Leikvolls Fiolinane (2010)

Abstract

Sammendrag I denne oppgaven undersøker jeg kroppen i Jan Roar Leikvolls roman Fiolinane (2010). Utgangspunktet er en sterk personlig leseropplevelse som sammenfaller med resepsjonen av romanen. Jeg mener kroppen er sentral for å drive den narratologiske handlingen fremover, og at representasjoner av kroppen kan virke på leseren ved å appellere til leserens kroppsliggjorte eksistens. Problemstillingen for dette prosjektet er derfor tredelt: Hvordan er kroppen fremstilt, hvordan påvirker kroppen den narratologiske utviklingen, og hvordan og i hvilken grad kan teksten virke på leseren? For å svare på problemstillingen, gjør jeg tre ulike analytiske tilnærminger. Til grunn for tilnærmingene ligger den fenomenologiske grunntanken om at kroppen er utgangspunkt for all erfaring. En slik tenkning bryter med den kartesianske oppfatningen av kropp og sjel. Jeg benytter meg særlig av sosiokulturelle teorier for å belyse hvordan kropp og kroppen som bærer av mening gir informasjon om forholdet mellom individ og samfunn. Den sansende kroppen undersøker jeg med utgangspunkt i kroppsnarratologi, basert på arbeidet til Genie Babb. I tillegg til å basere seg begrepene Körper og Leib fra Edmund Husserl, og Maurice Merleau-Pontys teorier om persepsjonen som avgjørende for menneskets bevissthet, henter hun inspirasjon fra Pierre Bourdieus begrep om habitus. Den groteske kroppen undersøker jeg med utgangspunkt i Mikhail Bakhtins teori og det groteske, og særlig det materielt-kroppslige prinsipp. Jeg ser også på emosjonelle responser på det groteske i teksten. I denne delen belyser jeg forholdet mellom tekst og leser med en tverrfaglig tilnærming, der jeg henter begreper fra andregenerasjon kognitiv vitenskap. Jeg henter begrepet kropssliggjort kognisjon fra Marco Caracciolo. Begrepene fri kroppsliggjort simulering og Feeling of Body henter jeg fra Vittorie Gallese og Hannah Wojciehowski. I den siste analysen retter jeg fokus mot den situerte kroppen. Med utgangspunkt i Martha Nussbaums teori om emosjoner som sosiokulturelle konstruksjoner, undersøker jeg samspillet mellom kropp og omgivelser med begreper fra affektiv narratologi. Jeg mener teksten spiller på en usikker kombinasjon av det Rita Felski kaller sjokk og gjenkjenning, og bruker i denne analysen disse begrepene for å belyse hvordan det fortalte kan virke på leseren.