Certepartiers tredjepartsbeskyttelse Sjørettslig særregulering i unødig utakt med formuerettslige grunnprinsipper?

Abstract

Artikkelen illustrerer at det finnes rettslige spørsmål tilknyttet tredjepartssituasjoner som befinner seg i en gråsone mellom tingsrett, erstatningsrett og kontraktsrett. Problemstillingene i denne gråsonen løses forskjellig fra land til land, avhengig av hvilke svar landene har på formuerettslige grunnlagspørsmål. Samtidig påvirkes internasjonale bransjer av privatrettslige regler i toneangivende land. I denne artikkelen trekkes frem et eksempel på hvordan dette spennet kan lede til at en særregulering vokser frem i utakt med både systeminterne grunnprinsipper og fremmed rett. Eksemplet er registreringsforbudet for certepartier i sjøloven § 20 (1), andre setning. Et tilsvarende registreringsforbud finnes ikke i andre rettighetsregistre. Bestemmelsen har dessuten blitt fortolket dithen at den også innebærer et kontraktuelt naturaloppfyllelsesforbud for certepartier. I stedet for registreringsvern og krav på naturaloppfyllelse, ble det i forarbeidene lagt til grunn at befrakter ville måtte nøye seg med et erstatningskrav mot bortfrakter, samt under omstendighetene et erstatningskrav mot tredjeparter som har kontrahert med bortfrakter og har utvist «grov skyld». I denne artikkelen skal den regulatoriske løsningen i sjøloven problematiseres både fra et systeminternt og et komparativt perspektiv. Det skal drøftes hvorvidt det fremdeles er behov for en slik særregulering. Debatten er dagsaktuell som følge av den nylige revisjonen av skipsregistreringsreglene som åpner for bareboat-registrering i NIS og NOR.