Abstract
Abstrakt vokal er en sangform som inkluderer lyder, fragmenterte språklyder, pitch-basert synging og som ofte abstraherer teksten. Denne oppgavens problemstilling spør om intensjonene, hos fire norske utøvere, bak å uttrykke seg med denne sangformen. Metoden som er brukt er kvalitative intervjuer, satt sammen med aktuell litteratur fra blant annet musikksosiologi, musikkfilosofi og litteratur om stemmen (med samlebetegnelse voice studies). En samlet oppfatning er at utøverne har ønsket seg frihet, både i måten de bruker stemmen på og måten musikk defineres på. De har forklart sitt arbeid med abstrakt vokal som et prosessorientert konkretiseringsarbeid hvor de omrokerer musikalske parametre, delvis som et brudd med konvensjoner og tradisjoner, samt som en måte å nærme seg sin musikalske egenart. Disse indre drivkreftene peker også utover: kulturelt, sosialt, filosofisk, estetisk og historisk. Abstrakt vokal kan kulturelt og sosialt knyttes opp mot å bryte konvensjoner for kjønnsroller i musikk, spesielt med tanke på forventningen om å formidle følelser, hvor intervjupersonene ikke ønsker å insistere på et bestemt emosjonelt innhold som skal formidles. Filosofisk kan abstrakt vokal forbindes til vår oppfatning av form og materialitet, hvor sistnevnte element diskuteres som en nøkkel til å etablere musikk som eget semiotisk system. Estetisk viser det en mangefasettert, ambivalent og rik uttrykksform, som innehar flertydighet og åpne tolkningsrom. Historisk føyer sjangeren seg inn i utviklingen av hva vårt syn på musikk og språk er, hvor abstrakt vokal viser spesielt til det lydlige og musikalske som bor i språket. Gjennom disse aspektene kan abstrakt vokal være en inngang til nye muligheter for forståelse. Det er et felt som er lite beskrevet innenfor norsk jazzhistorie, til tross for at vi har utøvere som har markert seg internasjonalt og vært aktive innen denne sjangeren i flere tiår.