Den gode fangen: politiets utlendingskontroll i lys av skjønnsutøvelse og legitimitet

Abstract

Migrasjonskontroll har i økende grad blitt del av hverdagen til norsk politi. Observasjoner og intervjuer med polititjenestepersoner i et politidistrikt viser at selv om oppdraget for utlendingskontrollen var gitt, åpnet likevel rammevilkårene for forhandling, og at informantene kunne følge sine egne motivasjoner. Et sentralt funn er at det tjenestepersoner omtaler som «den gode fangen» har konsekvenser for hvem som identifiseres som mistenkelige og velges ut for nærmere kontroll. Intervjuene viser at «magefølelsen» ble brukt aktivt i arbeidet med å identifisere «gode fanger», og tegn på kriminalitet. Magefølelsen og politiblikket var rettet mot atferd, bekledning og rekvisitter, kjønn, og etnisitet/hudfarge. Undersøkelsen viser at det å fange «gode fanger» med koblinger til kriminalitet hadde en viktig funksjon, fordi det tillot informantene å utøve jobben sin på en måte som i størst mulig grad ivaretok den positive politiidentiteten, innenfor rammene av oppdraget de var blitt gitt og målstyringens krav om høyt antall deporterte personer.