Kan antibiotikabruken på sykehus forbedres? -En studie som undersøker to typer intervensjoner

Abstract

Hensikt: Antibiotikaresistens har blitt et internasjonalt folkehelseproblem, og også i Norge er dette problemet økende. Antibiotikaresistensen øker proporsjonalt med økning i forbruket av antibiotika, og for å bremse denne utviklingen er det viktig å bruke antibiotika riktig. Antibiotic Stewardship Program er viktig i sykehusenes arbeid mot antibiotikaresistens og systemer for overvåkning av antibiotikaforbruket er en viktig del av dette. Hensikten med denne studien var å undersøke om farmasøytdeltagelse i previsitt og skriftlig påminnelse om revurdering av antibiotikabehandlingen i kurven kan bidra til forbedret antibiotikaforskrivning på to avdelinger ved Sykehuset Østfold HF. Metode: I en 6-ukers periode ble 29 pasienter inkludert i studien ved at farmasøyt samstemte legemiddellisten og gjorde legemiddelgjennomgang med fokus på antibiotika. Farmasøyt kom deretter med tilbakemelding om eventuelle legemiddelrelaterte problem til legen i previsitt. Samtidig ble det inkludert 8 pasienter fra en kontrollpost. Intervensjonen der besto av en skriftlig påminnelse i pasientenes kurveperm om at antibiotikabehandlingen skal reevalueres etter 3 døgn. Det ble også gjennomført punktprevalensundersøkelser før og etter intervensjonsperioden, der avdelingenes pasienter med antibiotika ble registrert. I tillegg ble alt salg og forbruk av antibiotika registrert i 4 uker før, 4 uker under og i 4 uker etter intervensjonsperioden. Resultat: Resultatene fra forbruksmålinger av antibiotika på studieposten viser en tendens til reduksjon i bruk av bredspektret antibiotika og tendens til økning i bruk av smalspektret antibiotika. Denne trenden kommer til syne under intervensjonsperioden og blir enda sterkere i målingene gjort etter intervensjonsperioden. Forbruksmålingene for kontrollpost viser en lett reduksjon av alle typer antibiotika under intervensjonsperioden, men økning igjen etter at intervensjonen er ferdig. Punktprevalensundersøkelsene viste færre pasienter med antibiotika etter intervensjonsperioden enn før. Dette gjaldt både studiepost og kontrollpost. Det ble ikke registrert noen store endringer i forbruksmønsteret av antibiotika til verken studiepost eller kontrollpost. Konklusjon: Vi kan se en tendens til vridning mot mer bruk av smalspektret antibiotika og mindre bruk av bredspektret antibiotika, men kan ikke med sikkerhet si at denne intervensjonen bidro til bedre antibiotikabruk på avdelingene som var med i studien. Det er ingen tydelig forskjell mellom de to ulike typene intervensjon, men det kan se ut til at effekten holdt seg noe lengre på studieposten enn på kontrollposten. Andelen pasienter med antibiotika var mindre på både studiepost og kontrollpost ved punktprevalensundersøkelsen etter intervensjon, men det er ingen endringer i forbruksmønsteret av antibiotika. Det ville vært interessant med større studier og mer kontinuitet over lengre tid for se om man da kan konkludere med at farmasøytintervensjon som del av styringsprogrammet for antibiotika kan være med på å forbedre antibiotikabruken på sykehus.