Abstract
Sammendrag Oppgaven tar utgangspunkt i en lesning av romanen Les -Faux-monnayeurs og Journal des Faux-monnayeurs som følger romanen . I denne romanen har André Gide har skrevet om selvbedrag på det personlige plan, og om selvbedrag han hevder gjennomsyrer samfunnet. Tittelen på romanen Les Faux-monnayeurs viser til både det personlige og det samfunnsmessige bedraget. Han har beskrevet hva han mener med selvbedrag eller falsk bevissthet i Journal des Faux monnayeurs som følger romanen. Her beskriver Gide ”esprit faux” eller selvbedraget som en tilstand hvor sannhet og oppriktighet blir tilpasset den enkelte persons behov og interesser uten et blikk for konsekvensene for seg selv og andre. Gjennom en lesningen av romanen har jeg sett på hvordan falsk bevissthet eller selvbedrag kommer til syne i romanpersonenes handlinger og med konsekvenser for de involverte romanpersonene. Romanen er også en roman om å skrive og omdanne livserfaringer til litteratur. Gide har skapt romanfigur som er forfatter og som speiler Gides romanprosjekt. Denne romanfiguren lar Gides representere mange av sine tanker. Jeg har sett på sammenhengen mellom Gides ideer og tanker i Journal des Faux-monnayeurs og hvordan disse tankene blir framstilt i romanen gjennom en romanfiguren som også er forfatter. Jeg har sett på den betydning Gide hadde i sin samtid og for senere generasjoner av forfattere. Roland Barthes og Jean Paul Sartre leste André Gide. Barthes la vekt på det lekfulle og kalte verkene hans for spill. Jean Paul Sartre ble inspirert av Gides utrykk ”esprit faux” falsk bevissthet. Gide fikk betydning for eksistensialismen som filosofisk retning. Romanen Les Faux-monnayers ble ansett som en forløper for nyromanforfatterne på grunn av måten den var skrevet på. André Gides forfatterskap kan knyttes til diskusjoner om selvbiografisk framstilling Jeg har med denne oppgaven ville vise noen sider av André Gides forfatterskap. Roland Barthes (Barthes 1982 s13) skriver at Gides estetikk omfatter to drivkrefter . Den ene retningen omfatter den vekten han legger på menneskets moralske natur, og den andre omfatter forfatteren som gjerne vil leke og drive gjøn med leserne og hvor ironien spiller en rolle. Jeg har referert til Roland Barthes om hvordan han har lest Gides verk som spill eller lek, og til Gides bruk av teatermetaforer.