Barriers and facilitators safeguarding children in dental care: clinical practice, attitudes and cooperation with social welfare services

Abstract

Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT) har ansvar for oppfølging av tannhelsen til alle norske barn fra fødsel til 18 år. Tannhelsepersonells atferd er avgjørende for å ivareta barnets beste i tannbehandlingssituasjonen i henhold til FNs Barnekonvensjon (Artikkel 3). Tannhelsepersonell kan oppleve utfordringer når barn og unge trenger operativ tannbehandling, når de har tannbehandlingsfrykt og -angst, og når det er nødvendig med bruk av lokalanestesi og sedasjon. En ytterligere utfordring er mistanke om eventuell barnemishandling. Hovedmålet med denne avhandlingen var å utforske barrierer og forhold i klinisk praksis som er til hinder for å ivareta hensynet til barnets beste. I tillegg ble tannhelsepersonell (tannleger og tannpleiere) og fastleger i Oslo spurt om holdninger og rutiner for rapportering av mistenkt barnemishandling til kommunens barnevernstjeneste, og samarbeidet mellom tannhelse- og barnevernstjenesten. Avhandlingen består av to spørreskjemabaserte tverrsnittsstudier presentert i fem artikler. Studie 1, artikkel I-III, kartlegger behandlingsalternativer og utfordringer som tannleger i DOT står overfor i møte med barn og unge i praksis. I studie 2, artikkel IV og V, ble mistanke om barnemishandling og samarbeid med barnevernet undersøkt. Resultatene i avhandlingen har vist at mange tannleger opplever stress og vanskeligheter ved fyllingsterapi og mangelfull bruk av lokalanestesi blant de yngste barna. Forebygging av smerte, bruk av sedasjon og atferdsteknikker samt henvisning til tannbehandling i generell anestesi er viktig for å forhindre utvikling av angst for tannbehandling. Usikkerhet var en av hovedgrunnene for ikke å melde mistanke om barnemishandling til barnevernet, og både tannleger og leger savnet nasjonale retningslinjer samt mer støtte og gjensidig kommunikasjon med barnevernstjenesten. Konklusjonen er at tannhelsepersonell har en oppgave i å forhindre utvikling av tannbehandlingsfrykt og -angst, samt å trygge barn og deres orale helse i et livsløpsperspektiv.