Ledelse av prosedyrer for dysfagi i norske sykehjem: En nasjonal spørreundersøkelse

Abstract

Sammendrag kappen: Formålet med masterprosjektet, har vært å beskrive ledelse av prosedyrer for beboere med spise-/ svelgevansker (dysfagi), i norske sykehjem. Teoretisk forankring: I oppgaven tas det utgangspunkt i en definisjon av dysfagi som tilsier en spise-/svelgevanske forårsaket av svekkelse eller forstyrrelse av følelsesmessige, kognitive, sensoriske og/eller motoriske handlinger involvert i overføring av substans (mat, drikke, medisiner og spytt) fra munnen til magen. Dysfagi er en vanske som kan opptre alene eller i relasjon til annen sykdom, og er spesielt assosiert med alderdom. Sykehjem forstås som en institusjon for personer som etter helsefaglig vurdering har behov for sykehjemsplass, for å kunne motta forsvarlig helsehjelp. Dagens sykehjem beskrives som mer spesialiserte enn tidligere, med sykere beboere. Selv om det er forventet en høy forekomst av dysfagi blant eldre på sykehjem og konsekvensene er alvorlige, er vansken ofte underdiagnostisert. Metode: For kartlegging av ledelse av prosedyrer for dysfagi i norske sykehjem, har det blitt benyttet en kvantitativ survey metode. Et web-basert spørreskjema ble benyttet for innsamling av data. Studiens funn er undersøkt og visualisert ved bruk av deskriptiv statistikk, med tabeller, grafer og statistiske tallverdier. For rekruttering av informanter ble alle sykehjemmene i Norge forsøkt kontaktet per telefon. Spørreundersøkelsen er konstruert i og data er samlet inn via epost ved bruk av programvaren nettskjema.no. Data er strukturert i Excel, mens SPSS (versjon 26. Chicago, IL) er benyttet for koding og statistiske analyser. Materiale: Studiens resultater er basert på 121 besvarelser av 521 inviterte informanter, noe som utgjør en svarprosent på 23.2%. Studien fokuserer på: - Bakgrunnsinformasjon om informantene, sykehjemmene, beboerne og ansatte. - Prosedyrer for screening og kartlegging av spise-/svelgevansker (dysfagi), inkludert konsultasjon av spesialisert helsepersonell. - Sykehjemmenes intervensjoner og kliniske praksis for beboere med spise-/svelgevansker (dysfagi). - Prosedyrer for dysfagiopplæring av sykehjemmets ansatte og informantenes egenvurdering av dagens kliniske praksis i deres sykehjem. Målgruppen for studien har vært en ansatt per sykehjem med lederansvar og kjennskap til ledelse av og utøvende praksis for sykehjemmets daglige rutiner og prosedyrer. Resultater og konklusjon: Utfra studiens resultater konkluderes det med et behov for dysfagiopplæring i norske sykehjem og informasjon om de alvorlige konsekvensene dysfagi kan medføre. Opptil 75% av norske sykehjem screener eller kartlegger ikke sine beboere for svelgefunksjon. Sykehjemmene benytter mange strategier for å tilrettelegge og tilpasse for beboere med spise-/svelgevansker. Konsistenstilpasset kost og medisiner var vanligste praksis, mens over 80% rapporterer at de ikke har oralhygiene etter måltidene som en del av sine rutiner. Intern praktisk opplæring av mer erfarent helsepersonell, var vanligste praksis for opplæring. Halvparten av sykehjemmene hadde ikke tilgang til eksternt helsepersonell, eksempelvis logoped, noe som tilsier at sykehjemmene oftest er avhengig av intern fagkompetanse. Studiens resultater indikerer også at informantene assosierer en spise-/svelgevanske med ernæring og ikke dysfagi. Dette kan være årsaken til sykehjemmenes høye vurdering av egen praksis for beboere med spise-/svelgevansker. Informantenes kommentarer viser til at temaet oppleves interessant og at mer informasjon om temaet er ønskelig. Tidsskrift: En ambisjon for prosjektet har vært å søke utgivelse i det tverrfaglige og internasjonale tidsskriftet Dysphagia, med artikkelen tittelert Management of dysphagia in Norwegian nursing homes: A national survey.

Abstract article: Management of dysphagia may differ per country and clinical setting. The purpose of this study was to describe management and care pathway for elderly with dysphagia in nursing homes across Norway using an online survey. A national survey was developed, consisting of 23 questions covering various areas related to dysphagia care in nursing homes: background information of informants, nursing homes, residents and staff; screening and assessment of dysphagia including use of specialist consultation; management, practice patterns and interventions targeting residents with dysphagia; training of staff; and perceived quality of current clinical practices in their nursing home. A total of 121 respondents completed the online survey, resulting in an overall response rate of 23.2%. Substantial discrepancies in dysphagia management were identified between nursing homes. In about 75% of nursing homes, residents were not routinely screened or assessed for swallowing problems. Although nursing homes used a broad range of strategies and routines for people with eating and swallowing difficulties, bolus modification seemed standard practice. Oral hygiene strategies were lacking in over 80% of nursing homes and almost 50% did not have access to external experts including speech therapists. Although nursing home staff rated the overall quality of care for people with eating and swallowing problems as high, their rating seemed mainly based on care for malnutrition and not directly aimed at dysphagia. The survey identified an evident need for training and upskilling staff in Norwegian nursing homes and raise awareness of the serious consequences and comorbidities that can result from dysphagia.