Behandling av taleapraksi. En kvalitativ studie av hvordan logopeder i Norge arbeider med taleapraksi.

Abstract

Formål og problemstilling: Taleapraksi er en kommunikasjonsvanske som vanligvis behandles av logopeder. Det eksisterer mange ulike tilnærminger til behandling av vansken, og ulike metodologiske innfallsvinkler regnes som nyttig i arbeidet med taleapraksi. Logopeder jobber ulikt med vansken, og det finnes minimalt av forskning fra Norge om taleapraksi. Formålet med studien er å få en dypere innsikt i hvordan taleapraksi som vanske faktisk behandles av logopeder i Norge. Problemstillingen har som mål å frembringe større kunnskap om hva som benyttes i praksis av logopeder i Norge, hva som er felles for det logopediske arbeidet og hvordan logopedene opplever arbeidet med taleapraksi. Med bakgrunn i dette lyder problemstillingen: Hvordan arbeider logopeder i Norge med behandling av taleapraksi? Metode: For å undersøke problemstillingen ble en kvalitativ tilnærming med en fenomenologisk vitenskapsteoretisk forankring valgt. Datamaterialet er samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer. Utvalget ble rekruttert via nøkkelpersoner, og består av fire logopeder som har erfaring med behandling av personer med taleapraksi. Innholdsanalyse ble benyttet som analytisk metode under behandlingen av datamaterialet, og det analytiske arbeidet ble gjort ved hjelp av dataprogrammet NVIVO 12. Resultater: Funnene indikerer at bevissthet og repetisjon er de komponentene som anses som mest grunnleggende i behandlingen. Når det gjelder mål for behandling kommer det frem at klientenes egne ønsker står høyt, og at frasene eller ordene som trenes på bør ha relevans for klientens liv. Studien har synliggjort at logopedene for det meste jobber under en artikulatorisk-kinematisk tilnærming eller med kontroll av hastighet/rytme. Artikulatorisk-kinematisk tilnærming handler å fasilitere for bevegelse og koordinasjonen av artikulatorene, gjennom blant annet modellering, artikulatorisk cueing eller repetert, motorisk trening. Logopedene har selv ikke noe bevisst forhold til hvilke tilnærminger de arbeider ut fra, så plasseringen av tiltakene nevnt i datamaterialet er basert på drøfting opp mot teorien. Et annet funn er at det virker å være gjennomgående at det logopediske arbeidet er basert på logopedens egne erfaringer om hva som fungerer og ikke, og ikke nødvendigvis forankret i evidens eller en kontinuerlig oppdatering på hva forskningen sier. Tiltakene som nevnes er likevel å finne i litteraturen. Når det gjelder deres egen trygghet på behandling fremkommer det at to av informantene vil si seg trygge, mens de to andre ikke. Uavhengig av dette har alle logopedene en følelse av hvor man bør begynne eller hva som kan være riktig. Et sentralt funn er at logopedene i mange tilfeller ikke opplever veldig gode eller revolusjonerende resultater som følge av behandling, og samtlige av logopedene uttrykker arbeidet med behandling av taleapraksi som utfordrende. Videre indikerer studien at logopedene ofte holder på med behandling av vansken i over ett år.