| dc.description.abstract | Sammendrag Ervervet hjerneskade kan føre til dyptgripende begrensninger for den som rammes. Skaden kan påvirke så nær som alle aspekter ved livet, og knyttes til mellom annet uførhet, kronisk smerte, samlivsbrudd, sosial isolasjon, psykiske plager, kognitive svekkelser, og redusert livskvalitet. Ervervet hjerneskade kan ha flere ulike årsaker, som hjerneslag, traumatisk hjerneskade, hjernesvulst eller anoksiske skader. Personene som rammes kan være svært ulike hverandre, være i hvilken som helst alder, og komme fra alle sosiale lag. I noen tilfeller vil en ervervet hjerneskade resultere i kognitive kommunikasjonsvansker, som ofte kompliserer livsutsiktene ytterligere. Disse vanskene kjennetegnes av utfordringer med blant annet forståelse, tale, samtaleferdigheter og sosial kompetanse, på bakgrunn av kognitive svekkelser knyttet til oppmerksomhet, hukommelse, prosessering og eksekutive funksjoner. Det antas at særlige vansker i kognitive og sosiale domener gjør det spesielt utfordrende å reintegreres i samfunnet etter skaden. Personer med kognitive kommunikasjonsvansker er ofte spesielt utsatt for ensomhet og sosial isolasjon. En sentral del av rehabiliteringsarbeidet etter ervervet hjerneskade og kognitive kommunikasjonsvansker er å gjenopprette en tilfredsstillende grad av livskvalitet hos menneskene som rammes. Det finnes ingen entydig vei mot dette målet, og medregnet populasjonens heterogenitet er det ikke sannsynlig at én løsning vil passe alle. Dette understreker viktigheten av å undersøke ulike måter å styrke livskvalitet blant personer med kognitive kommunikasjonsvansker etter ervervet hjerneskade. Denne masteroppgavens mål er å undersøke hvorvidt mestringstro, en form for selvvurdering kjent fra positiv psykologi, kan henge sammen med livskvalitet hos mennesker med kognitive kommunikasjonsvansker. Mestringstro defineres som individets tro på at de kan oppnå sine mål. Konseptet har i andre studier blitt assosiert med høyere livskvalitet og utholdenhet i møte med motgang. Funn indikerer at høy mestringstro kan knyttes til tilpasningsdyktighet, perspektivendring og mer realistiske forventninger etter ervervet hjerneskade. Dersom det er slik at personer med høy mestringstro også har høy livskvalitet, kan det i fremtiden være interessant å se om det finnes et kausalt forhold mellom disse to variablene. Dette vil kunne ha implikasjoner for rehabiliteringsarbeidet. Denne oppgaven vil også ta hensyn til den aktuelle populasjonens heterogenitet ved å undersøke hvorvidt det finnes gruppeforskjeller i livskvalitet og mestringstro på bakgrunn av etiologi og kjønn. Masteroppgaven tar utgangspunkt i følgende problemstillinger: Finnes det en sammenheng mellom grad av mestringstro og livskvalitet blant personer med kognitive kommunikasjonsvansker etter ervervet hjerneskade? Med denne problemstillingen følger også en forventning: Det eksisterer en positiv korrelasjon mellom mestringstro og livskvalitet blant utvalget. Den andre problemstillingen lyder som følger: Finnes det gruppeforskjeller for mestringstro og livskvalitet avhengig av kjønn eller etiologi? Datagrunnlaget til denne oppgaven kommer fra Silje Merethe Hansens doktorgradsprosjekt. Prosjektet er utformet som en randomisert kontrollstudie, og har til hensikt å undersøke effekten av to ulike behandlingsformer for kognitive kommunikasjonsvansker. Utvalget består av 49 deltakere (24 kvinner og 25 menn), som har utviklet kognitive kommunikasjonsvansker blant annet etter hjerneslag, traumatisk hjerneskade, hjernesvulst og anoksiske skader. Oppgaven benytter pretest-mål av mestringstro, målt ved the general self-efficacy scale (GSES) og livskvalitet, målt ved percieved quality of life scale (PQoL). For å besvare oppgavens problemstillinger ble det benyttet en kvantitativ tilnærming med deskriptivt design. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av statistikkprogrammet SPSS, hvor blant annet Pearson’s product-moment korrelasjonskoeffisient og t-test mellom uavhengige grupper ble benyttet. Det ble funnet en moderat til sterk positiv korrelasjon mellom livskvalitet og mestringstro blant utvalget. Det ble ikke funnet signifikante gruppeforskjeller i livskvalitet eller mestringstro på bakgrunn av etiologi. Det ble ikke funnet signifikante gruppeforskjeller i livskvalitet mellom kjønn. Det ble for øvrig funnet en signifikant forskjell i mestringstro mellom kjønn. Kjønnsforskjellene i mestringstro betegnes som stor. Funn ser ut til å støtte antakelsen om et positivt forhold mellom mestringstro og livskvalitet. Denne masteroppgaven kan kun vitne om at personer med høy mestringstro i utgangspunktet også har høy livskvalitet, men flere relaterte studier, deriblant randomiserte kontrollstudier, indikerer at mestringstro kan være en verdifull del av rehabiliteringsprosessen etter kognitive kommunikasjonsvansker og ervervet hjerneskade. Fravær av gruppeforskjeller mellom etiologier kan indikere at utfordringene disse personene opplever som følge av kognitive kommunikasjonsvansker er såpass like at de vil kunne ha nytte av lignende tiltak. Kjønnsforskjellene i mestringstro kan også være verdifull kunnskap i rehabilitering, i den forstand at spesiell oppmerksomhet kanskje burde rettes mot å styrke kvinners mestringstro. Datagrunnlaget er for øvrig for lite til å kunne fastslå hvorvidt dette er en utbredt tendens. Mer forskning er nødvendig for å kunne si noe om hvorvidt rehabilitering burde tilpasses på bakgrunn av populasjonens heterogenitet. | nob |