| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg hvordan norsk luftfart erfarer og håndterer klimaspørsmål. De neste årene er det spådd en enorm vekst i flyreiser, og luftfartens klimagassutslipp fortsetter å øke. Fokus på klimaspørsmål har de siste årene blitt intensivert i det vestlige samfunnet. I 2018/2019 opplevde norsk luftfart et økt press på å ta stilling til disse spørsmålene i kjølvannet av den offentlige debatten om flyskam. Oppgavens problemstilling er «Hvordan erfarer og håndterer norsk luftfart endrede forestillinger om klimaspørsmål?», som videre er delt inn i tre forskningsspørsmål: 1) Hvordan melder klimaspørsmålene seg for luftfarten? 2) Hvordan erfarer luftfarten klimaspørsmålene? 3) Hvordan håndterer luftfarten klimaspørsmålene? Oppgaven er et kvalitativt casestudium av norsk luftfart. Formålet med oppgaven er å gi et innblikk i en komplisert og stor bransje og å identifisere overordnede tendenser til hvordan denne forholder seg til klimaspørsmålene. Flere aktører innen luftfartsindustrien er representert, og metodetriangulering er benyttet for å kunne beskrive ulike deler av fenomenet. Tre eliteintervjuer har blitt gjennomført med personer i strategiske posisjoner i et av de tre største flyselskapene i Skandinavia, i tillegg til et eliteintervju med en Klimaansvarlig i en av luftfartsmyndighetene i Norge. Et annet norsk flyselskap av tilsvarende størrelse, samt en arbeidsgiverorganisasjon som er tilknyttet mange aktører i luftfarten, blir representert gjennom en panelsamtale. En dokumentanalyse av sentrale strategidokumenter og rapporter på feltet dannet et bredere grunnlag for analysen. For å belyse forskningsspørsmålene, benyttes ny-institusjonell teori og paradoksteori. Det første forskningsspørsmålet besvares gjennom å anvende Scotts typologi om regulative, normative og kognitive institusjoner. Gjennom å analysere klimafokus i luftfartens omgivelser, argumenteres det for at klimaspørsmål har blitt en institusjon. Denne kommer med et sett av forventninger som luftfarten må forholde seg til for å opprettholde legitimitet. Fordi luftfarten er bundet av teknologiske og organisatoriske strukturer, opplever de å ha få reelle muligheter til å imøtekomme de nevnte forventningene. Forskningsspørsmål to og tre besvares ved å anvende paradoksteori, der Smith og Lewis’ typologi over ulike paradokser blir benyttet som rammeverk. Her analyseres nye forventninger til luftfarten som på mange måter står i et paradoksalt forhold til tidligere aktivitet og målsetning. Som en konsekvens av institusjonaliseringen av klimaspørsmålene får luftfarten et nytt mål, som er reduksjon av klimaavtrykk. Dette står i et paradoksalt forhold med det tidligere målet om økonomisk vekst. Dette analyseres som et ytelsesparadoks, og blir håndtert gjennom ulike integrative og instrumentelle strategier. En foreslått strategi handler om å utvikle lav- og nullutslippsteknologi. Som en konsekvens av ytelsesparadokset, oppstår det et behov for å kommunisere to paradoksale identiteter og budskap til omgivelsene. Dette tolkes som et tilhørighetsparadoks, og kan potensielt være en kilde til legitimitetsutfordringer. Til slutt utvikles den nevnte teknologien i en prosess preget av både samarbeid og konkurranse mellom aktørene i luftfarten. Dette tolkes som et organiseringsparadoks. | nob |