«Hurra, Katrine!»: Modererende perspektiver i Henrik Ibsens En folkefiende (1882)

Abstract

Siden utgivelsen i 1882 er En folkefiende lest i sammenheng med Gengangere, og i dens krasse kritikk av majoritet, presse og makt har man funnet grunn til å lese noe av innholdet som Ibsens tilsvar etter kritikken Gengangere fikk. I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan En folkefiende fungerte modererende for Ibsen som dramatiker etter Gengangere. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven er i hovedsak sjangerteori. Jeg ser hva som taler for at En folkefiende kan leses som tragedie, hva som taler for at stykket er komisk, og hvilken betydning det har for hvordan stykket oppfattes og tolkes. Siden utgivelsen er historien om folkefienden Tomas Stockmann blitt brukt på forskjellige måter for å få fram motstridende politiske budskap. Hvilke føringer som finnes i stykket om hvordan skuespillet skal mottas, forsøker jeg derfor å kartlegge. Katrine Stockmann er en viktig karakter som det ikke er skrevet så mye om. I denne oppgaven har hun fått et kapittel, og jeg analyserer hennes rolle som den kloke, innsiktsfulle og modererende part av ekteparet Stockmann. Hun har en forståelse for politisk maktspill og prioriteringskunst som ikke er mannen hennes forunt. Min påstand er at sjangeren har betydning blant annet for hvordan Tomas Stockmann skal oppfattes. I fjerde akt holder han en tale som endrer stykkets handling fra et konkret spørsmål om giftig vann, til å problematisere demokratiske grunnprinsipper og sannhetsoppfatninger. I siste del av talen tar doktor Stockmann til orde for rasehygiene. Jeg avslutter derfor kapittelet med en retorisk analyse av talen hans, for å analysere uttalelsene uavhengig av sjangerspørsmål. Mitt avsluttende poeng er at En folkefiende åpner for mange tolkningsmuligheter, og det kan være grunnen til at stykket lar seg bruke på så mange forskjellige måter. Dybden i stykket kommer fram når man ser stykkets modererende perspektiver og da blir En folkefiende bedre enn sitt rykte.