| dc.description.abstract | Den norske billedkunstneren Jens Johannessen (1934–) har gjennom hele sitt kunstnerskap utforsket og utfordret maleriets egenskaper. Han har eksperimentert med teknikker og materialer, og han har latt seg inspirere av andre kunstnere og sin samtids kunstretninger, samtidig som han har gått sin egen vei. Johannessen har undersøkt grensene for hva et maleri kan være ved å ta for seg flaten han malte på og selve malingen på en ny måte, blant annet ved å bygge maleriet lagvis med malingsstrøk for så å skjære igjennom lagene og hente ut former og mønstre som siden bearbeides. Siden karrieren startet på slutten av 1950-tallet, har Johannessen beveget seg fra tydelig figurasjon, nær spontanisme – en form for abstrakt ekspresjonisme – til å utvikle sine såkalte «skjærebilder» på 1970-tallet. Han har hele tiden parallelt malt akvareller som han ytterligere tok for seg på 1980-tallet, før han vendte tilbake til oljemaleriet i de senere år. Det som er felles for uttrykkene hele veien, er en dyp forståelse for farger og for materialer. I bildene fra 1970-tallet ser man tydelige spor etter inspirasjon hentet fra norsk folkekunst, og det er denne perioden og bildet Skolen i Athen fra 1969 jeg vil fokusere på i denne oppgaven. Ved å bruke den franske kunsthistorikeren og filosofen Georges Didi-Hubermans begrep om visualitet, og med et teoretisk utgangspunkt i pan, rift og folkekunsten, vil jeg analysere forholdet mellom Jens Johannessens kunst og norsk folkekunst. | nob |