Hjemløse laks og laksens hjem: Domestisering, fangenskap og tilhørighet langs norskekysten

Abstract

Norge har verdens største bestand av Atlantisk villaks, men er også verdens største produsent av oppdrettslaks. I 2019 forsvant 289.570 laks fra norske oppdrettsanlegg i det fiskeridirektoratet registrerer som «rømningshendelser». Omfanget av «rømt oppdrettslaks» utgjør mer enn halvparten av all villaks som hvert år kommer opp i norske vassdrag for å gyte. Lakseindustrien er dermed både ekstremt lønnsom, og en varslet økologisk katastrofe. Men har oppdrettslaksen egentlig rømt? Eller burde den beskrives som hjemløs? I denne artikkelen belyser jeg hvordan ideer om hjem, fangenskap og tilhørighet er med å konstituere domestiseringspraksis av laks i oppdrettsanlegg og forvaltningspraksis i vassdrag. Gjennom å sammenstille domestiseringspraksiser med debatten om fremmede arter, viser jeg hvordan ideen om hjem rommer både stedlig tilhørighet og genetisk slektskap, men kommer til kort i møtet med laks som forflytter seg fra merda og oppover elva. Gjennom å forsøke å betrakte merda fra laksens perspektiv, utforsker jeg språket i beskrivelser av dyrs livsbetingelser og deres forhold til mennesker. Teksten er basert på langvarig etnografisk interesse for lakseoppdrett og domestisering.