Abstract
Det kulturhistoriske feltet av historiografien er i konstant endring. Et av feltene som har som har blitt utviklet de siste 20 årene er studiet av historiske fremstillinger på film. Majoriteten av tidligere forskning tar utgangspunkt i vestlige filmer eller filmer fra tidligere Sovjetunionen. Den tredje verden er på mange måter glemt for historie som har undersøkt sammenhengen mellom film og utviklingen av nasjonale ideologier. Denne avhandlingen tar for seg denne sammenhengen fra et postkolonialistisk perspektiv og ser nærmere på rollen film hadde for nasjonsbyggingen i landene Egypt, Algerie, og Senegal. Avhandlingen undersøker hvordan film kan påvirke fremveksten av et forestilt nasjonalt felleskap. Det argumenteres videre for å danne et bilde av denne påvirkningen må den filmatiske prosessen undersøkes fra begynnelse til slutt. Ved å se på hvordan postkolonialistisk nasjonal ideologi kommer til syne i produksjonen, hvordan filmens handling tar for seg nasjonale tema og hvordan kinopublikummet i landet opplever filmen får man et helhetlig bilde av en films relasjon til et nasjonalt tankegods. I avhandlingen brukes denne malen til å se nærmere på tre filmers relasjon til postkolonialistisk nasjonsbygging. Disse filmene er The Battle of Algiers fra Algerie, Saladin the Victorious fra Egypt, og Xala fra Senegal. Felles for alle tre filmene er at de gjenforteller og vinkler en nasjonal historisk hendelse for å påvirke nasjonsbyggingsprosessen i sitt respektive land. Avhandlingenes funn er basert på en tematisk analyse av filmene, tall fra distribusjonsnettverket til de tre landene og kontemporære intervjuer og anmeldelser. Hovedfunnene i avhandlingen er at filmene kun oppnår stor innflytelse på det postkolonialistiske nasjonsbyggingsprosjektet i landene dersom det er systematisk promotert gjennom hele filmens livsløp. Kun i den egyptiske filmen der den nasjonale propagandaen er bakteppe for filmen fra idé til produksjon og til distribusjon, finner man konkrete bevis på at filmen har vært en viktig bidragsyter for å spre den nasjonale ideologien. Til slutt postuleres det at filmen gjennom å snu opp ned på kolonialistiske fremstillinger av Midtøsten greier å oppheve hovedpersonen Saladin til en transnasjonal heltefigur i hele det arabisktalende Midtøsten.