Dragen - En enorm orm med mange slyngende slektninger. En studie av Nordens ormemotiver, ca. 400-1100 e.Kr.

Abstract

Drager og slanger forekommer hyppig på arkeologisk materiale fra Nordens jernalder. I løpet av de siste tiåra er det imidlertid enkeltrepresentasjoner av båndformete figurer i dyrestil som fremheves oftest. Dette har ført til en stillstand som innebærer at ormemotivenes øvrige nyanser er lite undersøkt. Ved å kontekstualisere motivkretser der orm inngår i scener sammen med mennesker, retter denne studien blikket mot åtte gjenstander fra tida mellom ca. 400-1100 e.Kr. Disse finnes representert på Osebergvogna; de gotlandske billedsteinene Smiss III og Klinte Hunninge I; steinkorset fra Gosforth; korsskivene fra Jurby og Malew på øya Man; og Sveriges ristninger fra Ramsund og Altuna. For å tilgjengeliggjøre motivenes symbolikk, benyttes blant annet skriftlige kilder av orm fra norrøn litteratur samt det angelsaksiske diktet Beowulf. Motivene nyanseres ytterligere ved at det opprettes en modell av antikkens ormemotiver. Denne skaper dermed en komparativ gruppe til de nordiske representasjonene. ‘Epidemiologi av representasjoner’ anskueliggjør hvordan motivene fra Norden og antikken kan ha tilhørt en felles horisont. Likheter og ulikheter står i tråd med oppfattelser om kulturelle preferanser. Mesteparten av Nordens materiale portretterer orm i sammenhenger der de volder skade, ofte med døden som følge, mens antikkens gjengir en likevekt av velvillig og kolerisk orm. Studien skisserer to påvirkningssekvenser som kan forklare hvordan Nordens ormemotiver er resultater av utveksling med miljøer der antikkens ormerepresentasjoner eksisterte. ‘Materialitet’ avdekker de utvalgte nordiske gjenstandenes opprinnelige kontekster og klargjør ormemotivenes funksjon. Tilnærmingene demonstrerer at ormesymbolikkens meningsinnhold avhenger av kulturelle og kognitive forutsetninger. Funksjonell og symbolsk variasjon kan belyses gjennom disse.

Dragons and snakes appear frequently on archaeological material from the Nordic Iron Age. In the past decades, however, research on representations of ribbon-shaped figures from various Germanic animal styles has taken precedence. This has led to a stagnant understanding where many of the serpent motifs’ alternative nuances are left unexplored. By contextualizing recurrent motifs of interplaying serpents and human figures, this study investigates eight artefacts from c. AD 400-1100. These are represented on the Oseberg wagon, the Gotlandic picture stones Smiss III and Klinte Hunninge I, the stone cross from Gosforth, the cross slabs from Jurby and Malew, on the Isle of Man, and Sweden’s carved monuments from Ramsund and Altuna. Written descriptions of serpents from Norse literature, as well as the Anglo-Saxon poem, Beowulf, are examined to elucidate the animals’ symbolic connotations. The motifs are further nuanced through a constructed model of Antiquity’s serpent representations. Thus, a comparative group is incorporated into the study. An ‘epidemiology of representations’ illustrates how the motifs from Antiquity and the Nordic areas may belong to a shared horizon. Similarities and differences coincide with modern perceptions of cultural preference. While most of the Nordic material portrays serpents in contexts where they cause violence, typically with fatal consequences, Antiquity’s represents an equilibrium of auspicious and choleric serpents. This study outlines two possible sequences of influence which explain how the Nordic motifs may be a result of cultural transmission, stemming from areas where Antiquity’s serpent representations existed. ‘Materiality’ reveals the selected Nordic artefacts’ original contexts and clarifies the serpent motifs’ functions. The approach demonstrates how serpent symbolism depends on cultural and cognitive preconditions. Through these, functional and symbolic variation may be illuminated.